hits

JEG MÅTTE PRIORITERE LITT ANNERLEDES

Eller, jeg måtte for så vidt ikke, men jeg valgte å prioritere litt annerledes. Jeg har jo mast om denne MacBook'en jeg ville ha i et halvt år nå. Men så klarte jeg jo ikke å holde meg på beina når jeg var ute og gikk med Fanta, noe som nå har kostet meg nesten 3000kr. Og for meg er det mye penger. Veldig mye penger faktisk. Så jeg måtte spart i enda et par måneder for å kunne kjøpt MacBook eller iPad pro. 

Egentlig hadde jeg bestemt meg for iPad pro fordi den var litt billigere, men jeg ville egentlig helst ha en bærbar datamaskin og da altså helst en MacBook. Men jeg har et par tre andre ting som jeg også har et mål om å skaffe meg i løpet av dette året så da kunne jeg ikke annet enn å slå til når jeg søndag fikk Mail fra en av disse elektro kjedene om et kjempe tilbud på en HP maskin. Så da ble det den heller enn et Apple produkt og det tror jeg ikke jeg kommer til å angre på. 

Skal bort på posten å hente den nå om et par timer og jeg gleder meg som en unge. Forhåpentligvis betyr det at dette er siste gangen jeg må blogge fra denne iPaden her for det er et helvete, unnskyld språket.

 

Det er tre ting til jeg vil spare til og anskaffe meg i løpet av 2018. Først nå skal jeg spare til tatovering (sorry mamma). Jeg har laget klart et design på en minne tatovering for Toya og forhåpentligvis kan jeg få tatt den i mai. Det gleder jeg meg veldig til.

Det neste på listen er ny tørketrommel. Er du klar over hvor frustrerende det er å ha en tørketrommel som ikke virker? Å plutselig måtte skrape seg opp på harde, ekle håndklær når du kommer ut av dusjen. Å bruke 4 dager på å få sengetøyet du har vasket tørt. Jeg er drit lei! Men ja, jeg prioriterer lett tatovering først. 

Til sist må jeg ha ny oppvaskmaskin. Men det er en sånn helt grei ting å ønske seg penger til til bursdagen. Og bursdagen min er i september så hvis alt går etter planen skal jeg ha skaffet meg alt dette innen utgangen av september 2018.

Nå er hvertfall pc'en i boks og det er jeg godt fornøyd med. Nå må vel dette være bort i mot det mest uinteressante innlegget på blogg.no i 2018 også så jeg skal være godt fornøyd om noen gidder å i det hele tatt lese dette her. Jeg lover å bruke mer tid på bloggen nå som jeg slipper å bruke iPaden da.

 

Cecilie

 

 

 

#data #pc #hp #apple #økonomi

JEG ER IKKE SÅ MONOGAM AV MEG

Det begynte fredag kveld. Jeg var lei og oppgitt over at forholdet vårt sto på stedet hvil, et sted hvor jeg kjedet meg ihjel. Så jeg søkte tilfredsstillelse andre steder. Har gjort det mange ganger før og kommer garantert til å gjøre det igjen. Jeg er ikke så monogam av meg egentlig. Jeg dras lett mot andre hvis jeg ikke er fornøyd der jeg er. Og nå var jeg ikke fornøyd. Så kjære Netflix, unnskyld. Du vet hvor mye du betyr for meg og du vet at jeg ALLTID kommer tilbake til deg, men akkurat nå fant jeg ingenting som tilfredsstilte midt behov for severdig serie eller film. Jeg tror jeg bare trengte en pause fra hele menyen din så jeg ser den med litt ferske øyne neste gang vi sees. Men jeg blir nok hos Viaplay en stund enda.

Har sett meg ut noen filmer her jeg vil se og begynte på den listen i dag. Så da syns jeg det er på sin plass å gi Viaplay litt oppmerksomhet her på bloggen også, på lik linje som Netflix får når jeg skriver om filmer og serier derfra. Så la meg skrive noen ord om filmen "Split" her nå;

Kategori: Thriller,grøsser

Lengde: 1T 52Min

Aldersgrense: 15 år

Utgitt: 2016

 

Jeg kjenner at jeg har veldig delte meninger om denne filmen. Det er ingen hemmelighet at hovedpersonen lider av en personlighetsforstyrrelse hvor flere ulike personligheter har bolig i hans kropp. Dette gjør at jeg suges inn i filmen og blir både interessert og engasjert fra første minutt. Dette syns jeg er spennende. Samtidig er historien, eller handlingen, i filmen i beste fall gjennomsnittlig. Jeg vil i grunn si på grensen til kjedelig. Og amerikansk. Veldig sånn forutsigbar amerikansk og det er totalt mangel på spenning. Og skummelt eller ekkelt er det hvertfall ikke så hvorfor "grøsser" har fått en plass under fanen kategori i denne filmen skjønner jeg ikke.

En film med en så dårlig historie blir fort veldig lang. Og når den varer nesten to timer i utgangspunktet, ja da blir den veldig lang. Så lang at alle disse personlighetene etterhvert er oppbrukt og uinteressant og jeg tar stadig meg selv i å plukke mobilen opp fra bordet for å sjekke Facebook. Og da vet man det jo. At filmen ikke var helt din greie. Så det blir i grunn konklusjonen min her, det var interessant en stund men likevel ikke helt min greie.

Terningkast to

 

Cecilie

 

 

 

 

#netflix #viaplay #monogami 

SØVNLØS I HELVETE

For det er der jeg har tilbragt natten. I helvete. 

Jeg vet ikke en gang hvilket helvete som var verst. For det begynte med at kolitt monsteret våknet i 22-tiden i går kveld. De krampene og smertene dette monsteret serverer meg er hinsides alt annet jeg har opplevd. Det er helt jævlig vondt og når du tror at du ikke orker mer, da eskalerer smerten for alvor. Fra litt ubehagelig murring helt nederst i magen i starten til en helt usannsynlig smerte i buken og mellomgulvet. Etterhvert føles det som alle organer i buken blir skvist og presset opp i svelget. Det er starten på det andre helvetet. Angst helvetet. For nå må jeg konsentrere meg for å ikke brekke meg. Det føles virkelig som om jeg kommer til å kaste opp. Og så vondt som jeg har nå, så har jeg egentlig mest lyst til å bare vrenge meg. Spy ut alt av mageinnhold. Men da våkner plutselig det andre monsteret. Emetofobi monsteret.

Jeg trodde jeg var kvitt dritten jeg. Har ikke følt på denne angsten på godt og vel et år nå. Men nei da. I natt var det tilbake. Det begynner altså med at emetofobien gjør seg gjeldende og jeg får angst for at jeg skal kaste opp. Dette angst anfallet kan vare i 3-4 timer. Da skjønner jeg at jeg sannsynligvis ikke kommer til å kaste opp og klarer å styre tankene vekk fra dette. Men kroppen er fortsatt i krise modus og den er det vanskeligere å styre over i en annen modus. Så nå går det over i et mer klassisk panikk anfall. Problemet med det er bare at den følelsen jeg sitter med i kroppen under et panikk anfall ligner veldig på den følelsen jeg har i kroppen rett før jeg faktisk kaster opp så da våkner emetofobien igjen også. Plutselig føles det som om to monstre, to angster, sloss om å gjøre det mest mulig jævlig for meg. Og jævlig har jeg det. Gjerne i timesvis. Men jeg kommer meg gjennom det hver gang. Og det er ikke lengre angsten som har kontroll. Den er det jeg som sitter med. For jeg har lært noen triks i løpet av disse årene. Jeg har tross alt hatt denne angsten så lenge jeg kan huske. Så jeg lar den bare herje i kroppen egentlig. Det verste jeg kan gjøre når jeg først er i et angst anfall er å prøve og bekjempe angsten. Det gjør bare at jeg kaver meg opp, noe jeg har lært at for meg og min angst bare blir som å ha bensin på bålet. Så angsten får herje som den vil i kroppen min, men tankene mine, de kan jeg om ikke styre i denne situasjonen så kan jeg distrahere de. Og det var akkurat det jeg gjorde i natt.

Jeg bygget opp med en haug med puter slik at jeg mer satt enn lå, for da blir dette trykket opp mot svelget jeg snakket om betydelig lettere. Og det føles lettere å puste når jeg ikke ligger. Så var det på med lydbok. Noe jeg i utgangspunktet ikke kan fordra. En bok skal kunne holdes, jeg skal selv bla om sidene, ikke bare puttes i ørene. Men midt i et angst anfall har jeg ikke konsentrasjon nok til å klare å lese. Da er lydbok genialt!

Så da sitter jeg og lytter til lydbok med øynene lukket og bruker mindfullness teknikk på pusten. Dette har en utrolig beroligende effekt på meg og det er det som gjør at jeg klarer å bevare kontrollen selv om angsten ikke slipper taket.

Det som før endte i total panikk med all slags oppstyr, er nå bare noe jeg lar skje og forholder meg rolig til. Og jeg er ekstremt stolt over å ha kommet dit helt på egen hånd ved å stå i angsten og tvinge meg til å jobbe meg gjennom det selv hvor lyst jeg har hatt til å gi opp. Angsten vinner fortsatt ett og annet slag, men krigen den vant jeg! 

 

Hvorfor disse kolitt krampene av og til kommer sånn helt ut av det blå aner jeg ikke. Det kan ikke relateres til noe jeg har spist eller drukket den dagen de kommer. Stort sett kommer de alltid på kvelden og varer utover natten. Noen ganger går det over etter noen timer, andre ganger gir det seg ikke før ut på dagen igjen neste dag. Denne gangen er det sånn så jeg har fortsatt ganske vondt. Og det er ikke noe det hjelper å ta smertestillende for.

 

Angsten slapp tak for mange timer siden og nå har jeg det veldig bra. Selv om det er hardt mens det står på så gir det en utrolig mestringsfølelse når angstanfallet er over og jeg kom meg gjennom det alene. Så selv om tonen i dagens innlegg nok kan oppfattes som negativ så er det det positive jeg ønsker å formidle. Nemlig at man kan lære seg å leve helt greit med angsten og at man til og med kan bruke den til å vokse på og bli sterkere av. Så etter en litt lang natt har jeg det nå veldig bra og gleder meg til resten av dagen.

 

 

Cecilie

 

 

 

 

#ulcerøskolitt #angst #søvnløs

 

 

FØR OG ETTER BILDE

Hei bloggen!

 

Sorry at jeg ikke har fått blogget tidligere i dag asså, men jeg har vært sykt opptatt..........med å gjøre ingenting. Og det tok liksom hele dagen. Men nå er jeg her godinger. Og jeg tenkte jeg skulle vise før og etter bilde siden jeg tross alt var hos frisøren i går. Og ikke noen hvilken som helst frisør heller. Jeg er nemlig mamma til en frisør lærling så det var faktisk min datter som klippet meg i går. I grunn veldig greit å ha en frisør i hus nå som jeg har gips på armen og dermed verdens beste unnskyldning til å be henne om hjelp til hårvasken. Så er hvertfall håret reint liksom. 

Det var jo sånn lærlinge trening så jeg har ikke klippet så mye, det var en sånn "ta tuppene" klipp, men jeg må jo ha før og etter bilde da. Så her kommer det

Har vel tatt 2-3 centimeter tenker jeg, men de tuppene trengte en oppfriskning assa. Hva syns dere fininger? Kledde jeg det?

Bare sånn for at dere skulle se forskjell så tok jeg før bildet før jeg hadde sminket meg ferdig og etter bildet med full sminke. Men jeg tror det er en sånn bransje hemmelighet for oss rosa bloggere så ikke røp det for noen da pliiiiiiis?? 

Sminke og sminketips og sånn kommer jeg seff tilbake med. Blir mange sminke innlegg etter hvert. Pinky promise assa! Men nå må jeg stikke. Ha en fin kveld da skjønninger! Klemmmmmmm

 

Cecilie

 

#frisør #hår #dadahårstudio

SKRYTEBILDE, SOM LOVET

Jeg lovet dere skrytebilde hvis jeg fikk til laksetortillaen i dag og det gjorde jeg! For en himmelsk måte å starte dagen på! Et stykk deilig, myk, smakfull laksetortilla og et stort glass appelsinjuice med fruktkjøtt. Bare se selv hvor godt det ser ut

Og i blogg tradisjon tro, skal jeg selvsagt gå gjennom fremgangsmåten step by step.

Det første du må gjøre er å varme tortillaen. Dette kan gjøres enten i micro eller i stekeovnen, men HUSK Å PAKKE DEN I ALIMINUMSFOLIE HVIS DU VELGER STEKEOVN!!!!!!!

Hva du vil ha på tortillaen er jo helt opp til deg, men jeg valgte å smøre Philadelphia ost med hvitløk og urter på halve og pesto på halve. Vi snakker IKKE hjemmelaget pesto her altså! Jacobs utvalgte fra Spar smaker kjempe godt og fungerer aldeles utmerket. Men la oss gå videre.

Jeg slang på et par biter med røykelaks og en bukett crispi salat.

Det var så godt! Og jeg er så kry over at jeg ikke bare klarte å sette sammen smaker selv, men at jeg turte å prøve. Jeg er jo livredd for sånt. Men dette var innertier altså!

Og det som er så gøy er at jeg ble inspirert av frokosten til å eksperimentere med middagen og. Men den får komme i et eget innlegg en annen dag, for jeg er alt for trøtt og sliten til å gjøre noe som helst akkurat nå. Og dessuten har jeg lest at blogginnlegg ikke bør være for lang.

 

Cecilie

 

 

#kosthold #laksetortilla #kreativitet #påkjøkkenet

NÅR CECILIE GJØR TING HUN IKKE KAN

Ja da bærer som regel prosjektet preg av det. At jeg ikke kan. I mange tilfeller, at jeg ikke har peiling på hva jeg driver med. Og da funker det dårlig å teste ut noe nytt med den baktanken at du skal blogge om det etterpå. Og du skal ikke bare blogge om det. Du skal skryte av deg selv på bloggen, sparke janteloven midt i ballene og si akkurat hvor flink du syns du har vært og selvsagt legge ut et skrytebilde. Minst! Kanskje en hel collage med skrytebilder. For det var det jeg skulle gjøre, men så gikk det til helvete da. Igjen....

Jeg bestemte meg for å være kreativ på kjøkkenet i kveld da jeg laget kvelds. Nå skal jeg vise verden (som altså er bloggen) at jeg faktisk kan spise noe annet enn skive med nugatti. 

Så jeg satte i gang, selvsagt veldig inspirert av hundrevis av bloggere før meg. Jeg skulle lage meg lakse tortilla. Om jeg har funnet på det navnet selv er jeg usikker på, men det høres hvertfall riktig ut å kalle det for det. En tacolefse med røykelaks, enkelt og greit.

Men bare tacolefse og røykelaks var jo ikke så mye å skryte av fant jeg ut, så jeg måtte ha noe mer inni der og. Tok en kjapp titt i kjøleskapet og tenkte at pesto skal i hvertfall være med. Pesto er godt! Alltid. Men noe sa meg at noe manglet så jeg fant frem noe smøreost. Philadelphia med hvitløk og urter. Topp! Nå manglet bare noe grønt så jeg kunne bruke ordet sundt noen ganger i blogginnlegget også. Jeg fant frem litt sånn der crisp salat eller hva det nå heter. Ikke så ofte jeg bruker sånt skjønner du. Grønt mener jeg. Ikke ordet sundt heller for den del. Men okei, la oss komme til poenget nå da.

Jeg måtte jo begynne med å varme tacolefsen. Og siden det sto kakebokser og hvetemel og gud vet hva oppå microen så gadd jeg ikke bruke den for da måtte dette ryddes bort først så da slang jeg lefsen inn i stekeovnen siden den fortsatt var varm etter å nettopp ha blitt brukt av min datter. Herre gud for en lang setning det ble..... Ja, ja, tilbake til lakse tortillaen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har varmet tacolefser i stekeovn, men det er mange altså. Vi snakker nok flere hundre. Og hver forbanna gang har jeg pakket de lefsene inn i aluminiumsfolie. Men husket jeg det i kveld? Selvsagt ikke. Så 3 minutter senere tok jeg et rundt flatbrød ut av ovnen. Flott. Det var det blogginnlegget. Men jeg driver jo og sparer penger vet dere så ikke pokker om den lefsen skulle ofres. Nei jeg gjorde så godt jeg kunne jeg. Smurte Philadelphia på halve, pesto på den andre halvdelen, slengte på litt røykelaks og så salat på toppen. Lefsen er merkelignok like hel, men smart som jeg er skal jeg prøve å brette dette her sammen da vet du. Det spruter tortillaflatbrød over alt og resultatet på fatet er bare komisk.

Ja,ja, jeg får ta bilde av dette og heller lage et litt ironisk innlegg da. Men jeg er grisesulten ikke sant, så før jeg får tatt det jævla bildet har jeg spist opp hele dritten. Det var faktisk godt og!

Problemet nå er bare at jeg ikke har noe bilde til innlegget mitt. Jeg får prøve å tenke ut noe annet jeg kan blogge om i kveld da. Men først må jeg fyre i peisen for det er iskaldt her inne. Så jeg går ned og henter ved mens jeg vrir hjernen min og prøver å komme på noe annet å blogge om. Og etter bare 20 minutter, det er ny rekord tror jeg, har jeg jaggu klart å få fyr i peisen. Klarte det på andre forsøk faktisk og har til og med halve BT igjen også. De barndomsårene i speideren gir avkastning enda de! Det er da det slår meg. Jeg får skrive et innlegg der det passer inn med et sånt fyr i peisen bilde. For jeg har lest et sted at man bør ha minst et bilde i hvert blogginnlegg så her kommer det:

Som dere ser gikk det omtrent like bra med bildet som med tacolefsen. Men,men, jeg gleder meg hvertfall til frokost i morgen for da skal jeg gjøre et nytt forsøk! Skrytebilde blir det og, hvis jeg får det til. Laksetortillaen mener jeg. Eller, egentlig begge deler. Nei, på tide med litt søvn tror jeg!

 

Cecilie

 

 

#laksetortilla #mislykket #matlaging #sunnkost

 

 

OUTFIT OF THE DAY-LØRDAG

Er det ikke det de kaller det disse rosabloggerne? Disse profesjonelle bloggerne som vet hva de driver med? Hvis jeg er helt på villspor nå så gjør jeg det villsporet til mitt spor og kaller disse innleggene for nettopp det, outfit of the day. Hashtag OOTD. Sånn, da har vi oppklart det.

Jeg tenkte nemlig å ha et eget rosahjørne her på bloggen. Gjøre noen sånne outfit og makeup poster. Det blir neppe de innleggene jeg skriver oftest, men jeg syns det kan være gøy å gjøre noe litt annerledes av og til. Og hva passer vel bedre enn en sånn OOTD post en lørdagskveld?

Dagens antrekk stammer fra Cubus. Det gjør i grunn svært mange av mine antrekk, enkelt og greit fordi jeg liker comforten i Cubus sine klær. Prisene er ikke dum de heller. Så la meg vise frem dagens antrekk før jeg sier noe mer om det.

Nattikken! Et særdeles anvendelig antrekk. Jeg har brukt dette antrekket utallige ganger og det som er så fantastisk er at det er et antrekk du kan bruke, ikke bare hele dagen, men hele døgnet. Jeg gjør svært ofte det, spesielt i vinter halvåret. Det eneste du da bør tenke på er at antrekket gjerne bør vaskes etter et døgns bruk. Genseren kan du trygt hive i tørketrommelen også, for dere som er så heldig å ha en tørketrommel som virker, men buksen bør du henge til tørk på gamlemåten hvis du vil beholde denne nydelige detaljen disse rosa stjernene er.

Dette antrekket vil jeg påstå er imponerende slitesterkt. Genseren er omtrent like gammel som min datter (hun er 17), kanskje et par tre år "yngre" enn henne. Buksen er jeg veldig usikker på egentlig, men hvis vi sier et sted mellom fem og ti år så tror jeg vi er godt innafor.

Som jeg nevnte tidligere er dette et svært anvendelig antrekk. Det er komfortabelt å ha på seg enten du skal lage mat, støvsuge eller bare krølle deg sammen i sofaen.

Det egner seg også godt til utendørs bruk, dòg ikke på lange turer eller i områder hvor du treffer mye folk. Jeg er hvertfall ikke komfortabel med det. Men når jeg skal ut på dagens 5-6 tisseturer med Fanta, som er strekningen fra huset og ned til postkassene, så er dette antrekket suverent. Dette er en strekning på det jeg vil tippe er en 200-300 meter tilsammen, som vi bruker alt fra 3 til 20 minutter på avhengig av hvor mange andre hunder som har tisset her tidligere samme dag. 

Det er en strekning med liten sannsynlighet for å treffe folk, annet enn naboene. Og de har jo sett meg i nattikken utallige ganger nå så det bryr jeg meg ikke om. Kanskje jeg til og med gir de noe å prate om i en ellers kjedelig hverdag? Ikke vet jeg, og ikke bryr jeg meg.

Dagens antrekk ser like slafsete ut på deg enten du har sminket deg eller ikke, ordnet håret eller ikke, så de tingene der trenger du ikke å stresse med hvis du ikke vil. Antrekket funker også like godt barbeint som med sokker, labber, tøfler eller såkalte kosesokker. Høye hæler derimot tror jeg kanskje blir litt rart

Selv foretrekker jeg kosesokker når jeg er inne på denne tiden av året.

 

Det som er så genialt er at når jeg da skal ut på disse korte tisseturene med Fanta så kan jeg bare slenge av meg kosesokkene og tråkke rett opp i vinterskoene, barbeint.

Disse vinterskoene er tre sesonger gamle og burde vært kastet etter forrige sesong. Men det der å kaste sko er ikke bare, bare for meg altså. Men uansett, disse skoene funker helt fint på disse tisseturene våre ned til postkassene og opp igjen, barbeint i skoene, men når vi går sånn ordentlig tur funker de ikke. Er det vått ute blir jeg kliss våt på beina og er det kaldt ute har jeg mistet følelse i 9 av 10 tær før vi har gått en kilometer uansett hvilke ullsokker jeg har på meg. Farlig på glatten er de og har jeg jo nå fått erfare. Men uansett, de passer supert til dagens antrekk.

Har fått en del spørsmål om disse skoene er av et merke jeg nå selvsagt ikke husker navnet på som visstnok er fantastisk gode sko, men disse skoene kostet 99kr på en sportsoutlet så det tviler jeg sterkt på. Men så er jeg heller ikke så opptatt av merker og den slags. Det har du vel kanskje skjønt nå?

Helt til sist vil jeg bare vise jakken jeg bruker til dagens antrekk når vi skal ut å gå distansen ned til postkassene og opp igjen.

Denne nydelige boblejakken,eller hva jeg nå skal kalle den, gikk jeg til innkjøp av da jeg første gang forvillet meg til Sogndal som student på slutten av 90-tallet. Jeg tenker den er 20 år gammel og gjør akkurat samme nytten i dag som da. Og er forøvrig en jakke jeg også bruker når vi er ute og går tur, når vi er på tirsdagsklubben eller bare ute i hagen og leker. 

 

Der har dere altså mitt første OOTD Innlegg. Og flere blir det nok skal du se. Akkurat nå har jeg lagt meg, fortsatt iført samme antrekk. Uten kosesokker da. Et særdeles anvendelig antrekk med andre ord. Anbefales på det varmeste!

 

Cecilie 

 

 

 

#rosablogg #OOTD 

FØLER MEG SKIKKELIG DRITT

Starten på dette året ble langt fra som planlagt. I innlegget mitt om bloggåret 2018 sa jeg blandt annet at det ikke skal bli lange perioder med stillhet på bloggen, noe jeg absolutt skal prøve å overholde, men det vil nok bli stille dager i ukene fremover.

Jeg er ikke i form, har fortsatt en hel del smerter etter det dumme fallet og motivasjonen tror jeg ble slått i svime når hodet traff bakken. Og sannheten er at jeg er dritt lei. Dritt lei av at det alltid må være noe med meg. Dritt lei av at hver gang helsen gir meg et pusterom og det ser lyst ut så skjer det noe annet. En annen sykdom dukker opp, jeg skader meg, det må liksom alltid være noe. Men så føler jeg meg skikkelig dritt som sutrer og klager over bagateller. For jeg har venner og bekjente som er virkelig syk eller på andre måter står midt oppi vanskelige og krevende livssituasjoner. Ulcerøs kolitt, søvnløshet, hjernerystelse, brukket håndledd, låste nakkevirvler, alt dette tullet jeg nå sitter her og syter over blir så ubetydelige små bagateller i forhold. Men likevel syter jeg. Og sånn vil jeg ikke være. For det er kun meg selv som taper på at jeg fokuserer på det negative. Det er nok av positive ting å fokusere på liksom så hvorfor klarer jeg ikke å styre tankene tilbake på det sporet?

Jeg var så godt i gang. Hadde så mange planer og så mye jeg ville gjøre. Så slår jeg meg litt og alt blir et ork? Det stemmer liksom ikke. Dette er ikke meg. Jeg vil ut av dette spindelvevet av negativitet og demotivasjon. Jeg vil ikke være en sutrekopp. Men i dag er jeg det. Heldigvis er det en ny dag i morgen og heldigvis vet vi ikke hva morgendagen bringer.

Håper du har hatt en fin start på den nye uken.

 

Cecilie

 

 

 

 

#negativ #håndleddsbrudd #hjernerystelse #deppa #lei #dagenidag #nydagimorgen

FOR EN OPPLEVELSE!

Jeg hadde en helt fantastisk kveld i Grieghallen i går sammen med den snille, gode mammaen min som jeg også kan takke for denne opplevelsen. For hun tok meg med på Bergens Tidende sin ønskekonsert med Bergen Filharmoniske orkester i Grieghallen i går og det var en helt utrolig mektig opplevelse. Lite visste jeg at klassisk musikk kunne treffe meg så til de grader, men det gjorde det.

Flere ganger tok jeg meg selv i å sitte med lukkede øyne for bedre å kunne lytte og nyte. Hverken nakkevondt eller et verkende håndledd klarte å ødelegge denne opplevelsen for meg. Det var et kjærkomment avbrekk og en erfaring jeg vil nyte godt av i lang tid fremover. For dette var ikke min siste konsert med klassisk musikk. Det var min første, men langt fra min siste.

Jeg vil bli mye flinkere til å få med meg hva som skjer i denne byen, både av konserter og teaterstykker. Stand up show og andre show. Det gir sånn påfyll av energi og positivitet å komme seg ut og få slike impulser og det vil jeg ha mye mer av i 2018.

Gårsdagen kan jeg altså takke min mor for som spanderte billett og tok meg med ut, men Bergens Tidende og Bergen Filharmoniske orkester må også takkes. Takk for en fantastisk opplevelse!

Og siden denne ønskekonserten markerte starten på Bergens Tidende's 150 års jubileum ble det servert marsipan kake, kaffe, musserende vin og eplemost i pausen. Der var til og med en egen buffet, uten at jeg husker om det var for diabetikere, glutenintoleranse eller fler, men jeg syns det var veldig positivt overraskende at selv dette var tatt hensyn til og ble gjenomført. En uforglemmelig kveld i Grieghallen der altså!

 

 

Cecilie

 

 

#Grieghallenmoment #Grieghallen #Konsert #Klassiskmusikk #Bergenstidende #Kake #Bergenfilharmoniskeorkester

HVOR MANGE KLARER JEG Å FÅ MED?

Da jeg satt på venterommet på legevakten tirsdag kveld slo en tanke ned i meg. Jeg vil prøve å gjøre verden bitte litt bedre. Men jeg trenger dere for at vi skal få det til.

Bakgrunnen for denne tanken var en observasjon jeg gjorde på venterommet. Jeg skal prøve å gjøre historien kort;

Når man ankommer Bergen legevakt må man trekke kølapp og så vente til ens nummer kommer opp før man får registrert seg. Full forståelse for den ordningen. Så jeg kom inn og trakk nummer 164. De var kommet til 160 så det var ikke veldig lenge å vente.

Like etter jeg hadde trukket min kølapp og satt meg ned for å vente kom det jeg antar var en pappa inn. I armene bar han en gutt som kunne se ut til å være 4-5 år som var tydelig dårlig. Veldig dårlig. Jeg syntes synd på gutten og pappaen og helt instinktivt så jeg meg rundt for å se hvem som hadde nr 161 for jeg tok det for gitt at vedkommende, så sant h*n ikke selv var der med et lite barn, ville tilby å bytte plass i køen så denne pappaen fikk registrert deres ankomst så fort som mulig. Et lite barn som har vondt eller er syk skal ikke måtte vente lengre enn nødvendig og når legevakten helt forståelig må gjøre sine prioriteringer så tenker jeg at vi som medmennesker også må kunne prioritere uten å alltid skulle prioritere oss selv først.

Det var ingen som tilbydde sin kølapp så jeg gikk bort og sa til pappaen at det ikke var mye hjelp for jeg hadde nummeret før han men at jeg gjerne ville bytte plass med han i køen hvis det hvertfall kunne hjelpe litt. Han så oppriktig overrasket ut, som om det var helt utenkelig at andre skulle kunne ta hensyn til han og hans sønn, og sa "å ja, tusen tusen takk. "

Jeg fikk helt vondt inni meg. For jeg vil ikke være del av et samfunn der medmenneskelighet og nestekjærlighet er unntaket. Jeg vil at vi skal bry oss om hverandre. Og det er det denne tanken min handler om. Å vise at vi bryr oss. Og jeg vil ha med deg. Og deg! Jeg vil ha med alle dere som leser dette og dere igjen må gjerne dra med dere enda flere.

Det jeg vil er at vi hver dag skal gjøre noe hyggelig for et annet menneske. MEN, det skal være et tilfeldig menneske vi ikke kjenner. Og det må ikke være noe stort i det hele tatt.

I går smilte jeg til bussjåføren og takket for turen i det jeg gikk av. I dag smilte jeg til hun som ekspederte meg på apoteket og ønsket henne en fin dag i det jeg hadde betalt for meg og skulle gå. Det er sånne gester jeg prater om. Ubetydelig for mange, men kanskje det eneste smilet eller oppløftende ordet den ene personen fikk den dagen. Og da er det verdt det. Hvor mange klarer jeg å få med meg?

Du trenger ikke fortelle meg at du er med, selv om det er hyggelig hvis du legger igjen et "jeg er med" i kommentarfeltet, men jeg vil veldig gjerne at du av og til sender meg en melding på Facebook siden med noen historier om hva du har gjort for noen i løpet av en uke eller måned. Så vil jeg, en gang i mnd f.eks, sammenfatte historiene i et blogginnlegg uten å avsløre hvem som er med eller hvem som har gjort hva. Men hvis vi belyser dette hver måned kan vi kanskje få med oss enda fler. Jeg vil gjøre 2018 til medmenneskets år. Er du med?

 

Cecilie

DARK

Utgitt: 2017

Sesonger: 1

Antall episoder: 10

Lengde pr episode: 45-55ish minutter

 

Da jeg først begynte å se denne serien vurdte jeg allerede i første minutt å bare droppe den, av den enkle grunn at den var tyskspråklig. Det gjorde jeg heldigvis ikke for her fikk jeg meg en veldig positiv overraskelse.

Handlingen utspiller seg altså i Tyskland i året 2019, men også i fortid, både på 50- tallet og 80-tallet. For å få med seg sammenhengen og forstå hva som skjer her må man følge med hele tiden. Dette er ikke en serie man kan se og ha utbytte av hvis man ser den samtidig som man holder på med alt mulig annet. Hvis du absolutt må lese og svare på en melding anbefaler jeg at du pauser netflix. Her må du må få med deg alt for å henge med i hva som egentlig skjer.

Serien handler tilsynelatende om forsvinningen av en ung gutt og familiene i lokalsamfunnet til denne gutten. Men man skjønner fort at livet til disse familiene er langt mer sammenflettet enn man først skjønner.

De første episodene har bra med overraskelsesmomenter og holder spenningen oppe. Etterhvert som man forstår mer av hva hele serien egentlig går ut på blir den en smule mer forutsigbar, men likevel langt fra det amerikanske forutsigbare som vi er så vandt til.

Siste episode oppklarer mye men etterlater likevel så mange løse tråder at jeg, på den ene siden, håper på en sesong til. På den annen side var denne serien så god at jeg frykter den vil ødelegges av en sesong til. Det er begrenset, slik jeg ser det, hvor langt de kan trekke denne historien før det blir gjentagende og kjedelig. Likevel heller jeg mest til å håpe på en sesong til.

Dette er den type serie der hele serien er en lang historie og hver episode derfor ikke er avsluttende, men gjør deg akkurat nok nysgjerrig og spent på fortsettelsen til at det er vanskelig å slå av. Samtidig er det en serie hvor man må følge med og tenke så for min del egner den seg ikke til noe netflix maraton. Jeg har sett 2-3 episoder for dagen, men ikke sammenhengende. Jeg har sett en episode av gangen og så gjort noe annet en stund før jeg har sett videre.

Hvis du liker serier som heller mot eventyrsjangeren og/eller mystery så vil jeg absolutt anbefale denne serien. Men selv for deg som tenker at den sjangeren ikke er noe for deg vil jeg anbefale å sjekke ut denne serien.

Eventyrfaktoren er forsåvidt dominerende, men kamufleres så godt av godt skuespill, en god historie og så mye spenning at man trekkes inn i historien og glemmer at dette ikke kan skje på ekte. Absolutt en serie å anbefale!

5 stjerner fra meg!

 

Cecilie

 

 

 

#netflix #serie #dark #anbefaling #5stjerner

BLOGGÅRET 2018

Dette året har jeg en god del planer for bloggen og noen mål som jeg håper å oppnå.

Først og fremst skal det ikke være lange perioder med stillhet her på bloggen, jeg har faktisk et mål om å blogge hver eneste dag. Det vil derfor dukke opp et par nye kategorier, deriblant en kategori kalt "netflix." Her kommer jeg ganske enkelt til å gå gjennom netflix film for film, serie for serie og så skrive min omtale av filmen/serien. Dette er på ingen måte ekspertuttalelser ,glem ikke det, det er helt enkelt min egen, helt subjektive, opplevelse av filmen/ serien. Jeg gjør det jo bare på gøy, men siden jeg likevel ser så mye netflix som jeg gjør kan jeg jo like godt prøve å bruke det til noe.

Nå vil jeg nok også tidvis se både film og serier også andre steder enn netflix og disse vil da ligge i kategorien film og TV. Her kan jeg snakke om alt fra kinofilmer til noe jeg har sett på værmeldingen.

En annen kategori som vil dukke opp er "lesehesten." Jeg leser ganske mye og brenner litt for at flere skal oppdage gleden av det skrevne ord så her vil jeg enkelt og greit komme med omtaler og anbefalinger av bøker jeg leser.

 

Videre har jeg et mål om å få litt mer engasjement på bloggen min så jeg vurderer å hive meg på trenden med å kjøre litt konkurranser innimellom. Jeg må bare sjekke opp i hvilke regler som evt gjelder for konkurranser og premier så jeg ikke gjør noe som ikke er lov. For det å bruke bloggen til å gå foran som et godt forbilde er også et mål. 

Når det gjelder lesertall i seg selv så betyr ikke de noe for meg, men jeg har selvsagt et ønske om å holde på leserne mine og at bloggen leses daglig. Jeg skriver jo offentlig fordi jeg ønsker å treffe andre med det jeg skriver.

 

Som en forlengelse av bloggen kommer jeg og til å være mer aktiv på bloggens Facebook side og bruke denne siden mer enn min private Facebook profil. Siden finner du her  https://www.facebook.com/eriksencecilie/ og jeg blir veldig glad hvis du går inn og liker siden min. 

 

Et viktig mål er også å få bloggen til å se litt mer "proff" ut og forhåpentligvis er ikke dette så langt unna. Jeg hadde jo i utgangspunktet tenkt til å kjøpe meg en MacBook men nå har jeg rådført meg med Eplehuset og de anbefalte meg å gå for iPad pro og tastatur. Da slipper jeg bitte litt billigere unna enn med MacBook og ser derfor muligheten for å få kjøpt ny iPad i løpet av januar/februar.

Ellers skal jeg fortsette å by på meg selv og blogge om det som foregår i mitt liv på siden av samfunnet. For det føles sånn. At jeg lever på siden av samfunnet som ufør. Jeg er ikke der ute og bidrar. Jeg er ikke der ute blandt alle de som reiser på jobb og hjem fra jobb. Men jeg gjør det jeg kan for å skape et meningsfullt liv med innholdsrike hverdager og den reisen vil jeg gjøre sammen med deg her på bloggen.

 

Cecilie

OVER ALL FORVENTNING

Jeg var fryktelig spent på kvelden i går. Spent på Fanta og hennes reaksjon på fyrverkeri. Det var hennes første nyttårsaften og jeg husker med skrekk og gru hvor redd Toya var. Så jeg prøvde å forberede henne som best jeg kunne.

I tre uker spilte jeg av YouTube videoer med fyrverkeri på TV hjemme i stuen. I begynnelsen med alle lys på som vanlig, volum på helt normalt volum og jeg satt ved siden av Fanta i sofaen og latet som jeg var opptatt med noe. Hun reagerte overhodet ikke. Etter hvert gikk jeg inn på et annet rom, bare en veldig kort stund, mens hun lå i stuen og fyrverkeriet gikk på TV. Fortsatt med belysning og volum som normalt. 

Etter hvert økte jeg gradvis volumet på TV, jeg hadde på mindre og mindre lys i stuen så hun skulle få en "feeling" av blinkingen og plutselig opplyst rom o.l pga fyrverkeriet og jeg lot henne gradvis være litt og litt lengre alene i alt bråket. Men aldri lenge. Hensikten var ikke at hun skulle kunne være hjemme alene på nyttårsaften, hensikten var at hun skulle være så trygg i alt bråket at jeg kunne gå ut med bosset, gå på do og gjøre sånne ting alene i løpet av dagen og kvelden i går uten at hun skulle bli hysterisk. Og også med det i bakhodet at min erfaring er at man kan oppleve litt sånn sporadisk fyrverkeri en og annen gang nå denne første uken etter nyttårsaften og da kan det like godt komme noen smell en dag Fanta er alene hjemme så jeg ville venne henne til det også. Hvorvidt disse tre ukene med trening ville gi resultater visste jeg jo ikke, men jeg visste hvertfall med meg selv at jeg hadde prøvd så godt jeg kunne.

Og kvelden i går gikk over all forventning. Fanta brydde seg ikke om smellene eller lys og lukt i det hele tatt. Sprakingen fra disse fontenelignende sakene brydde hun seg heller ikke om. Jeg registrerte at hun så på meg i det det kom et langdrygt hyl fra det vi i min ungdom kalte "hylere" ene gangen vi var ute for å tisse, men når hun så at jeg ikke reagerte eller ga henne noe form for oppmerksomhet annet enn at hun fikk en godbit som belønning for kontakten hun viste meg så brydde hun seg ikke hun heller.

Om det var tre uker med YouTube som ga resultater i går eller om det hadde gått like bra uten skal være usagt, men det jeg tenker at er viktig nå er at jeg ikke nå konkluderer med at jeg har en hund som ikke er skuddredd. Jeg skal fortsette med YouTube og fyrverkeri på TV skjermen jeg. Gjennom hele året. Ikke hver dag, men jevnlig et par tre ganger i mnd tenker jeg og så intensivere når desember er her igjen. Jeg vil jo bare det beste for Fanta og da må jeg også legge ned den tiden og det arbeidet som kreves for å få en trygg hund. Og som dere ser var hun tilsynelatende både avslappet og trygg i går kveld.

Og med det ønsker vi to og firbeinte riktig godt nytt år!

 

Cecilie

ÅRETS SISTE TANKER

For det er jo litt sånn det er, er det ikke? At vi kanskje blir litt ekstra tankefull sånn på tampen av et år. Tid til ettertanke og alt det der. Jeg blir hvertfall sånn. Og jeg husker veldig godt tankene jeg gikk med på denne dagen for et år siden. Jeg skulle gjøre 2017 til mitt år. Dette var året jeg skulle vokse som person og gjøre en innsats for å bedre egen livskvalitet. Og når jeg nå ser tilbake på året som har gått så vil jeg si at jeg er kommet godt på vei. Jeg har det definitivt mye bedre i dag enn jeg hadde for nøyaktig ett år siden.

 

Jeg har mye å se tilbake på og mye å være takknemlig for i år. Liten tvil er det vel om årets høydepunkt. Det var selvsagt å hente hjem Fanta. Min elskede, lille, fluffy firbeinte bestevenn. Hjelpe meg så glad jeg er i henne. Fortsatt ser jeg på henne med beundring og finner det vanskelig å tro at hun er min. Men hun er det og jeg er så inderlig takknemlig for akkurat det. Men jeg mistet også Toya i år. Min andre elskede firbeinte bestevenn. Hun som fulgte meg gjennom tykt og tynt, hun som gikk ved min side og sakte men sikkert hjalp meg å finne veien ut av angsten. I nesten 12 år var hun en del av livet mitt. En del av meg. Savnet er vondt å bære, men jeg vet også at for Toya var det en lettelse å få slippe mer lidelse. Og minnene kan ingen ta fra meg.

 

Jeg startet dette året med å bli en del av frivilligtjenesten på Haukeland sykehus. Det har jeg ikke angret en dag på. Jeg kan med hånden på hjertet si at det å få være med der er noe av det som uten tvil har hatt viktigst innvirkning på min livskvalitet. Her er jeg til nytte. Her kan jeg brukes til noe. Her får jeg være del av noe. Her hører jeg til. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

 

Dette var også året jeg fylte 40. Året jeg ble voksen? Nei, ikke helt. Men jeg har lært en del dette året. Jeg har lært at jeg har venner som bryr seg mye mer enn jeg trodde. Jeg har lært at jeg betyr mer for fler enn jeg noen gang har trodd. Jeg har lært at de vennskapene jeg har er sterkere enn jeg våget å håpe på.

Jeg har lært at det er viktig å utfordre seg selv. Det at jeg ble med som statist i en TV sendt serie handlet aldri om å komme på skjermen for meg. Det handlet om å komme meg ut av komfortsonen og gjøre noe jeg overhodet ikke var komfortabel med for å vokse som person. Og jeg lærte at det å utfordre seg selv er både viktig og spennende. 

Det samme var det med blogginnlegget jeg lot Bergens Tidende publisere. For meg handlet det aldri om å komme ut i media, eller oppmerksomhet eller noe som helst. Innlegget kunne handlet om hva som helst. Det var frykten i meg selv jeg sto opp mot når jeg valgte å si ja til publisering. Ikke frykten for innholdet i innlegget, men frykten for at jeg ikke skriver godt nok. At jeg skulle få pes for utseendet mitt på bildet. Det var rett og slett eksponeringsterapi for meg og det funket! Men jeg har langt igjen enda. Som det ganske tydelig skinner gjennom av teksten her så er selvtilliten min fortsatt latterlig dårlig. Den må jeg jobbe med. Mye! Og det er da også grunnen for at det stadig vekk blir så stilt her på bloggen. Jeg ser ikke poenget med å blogge for jeg er så drit dårlig på det. Men så elsker jeg det likevel så jeg klarer ikke å holde meg borte for godt. Og det har jeg heller ikke tenkt til å prøve på. Jeg har en del planer for bloggen fremover nå i året som kommer, men det skal få plass i eget innlegg når det nye året er her.

Jeg har mange mål og planer for meg selv og livet mitt også for det neste året og de skal jeg selvsagt også dele med dere. Men ikke i dag. I dag ville jeg bare dele noen siste tanker for i år og benytte anledningen til å takke dere, alle som en, for at dere har fulgt med på bloggen min, brukt av tiden deres til å lese det jeg skriver, komme med kommentarer og delt innleggene mine. Jeg setter helt ubeskrivelig stor pris på det og jeg håper dere vil være med meg på reisen også i året som kommer. Dere vil få oppleve og bli kjent med en ny og forbedret Cecilie og jeg kan nesten ikke vente med å selv  finne henne og bli kjent med henne. 

Da er bloggåret 2017 over for min del og med det vil jeg takke dere alle for det gamle og ønske alle en trygg og fantastisk nyttårsfeiring.

 

 

Cecilie

 

 

 

 

VI MÅ SNAKKE OM TABUET!

Jeg må begynne dette innlegget med en advarsel. Dersom du har opplevd overgrep av seksuell art kan det tenkes at du ikke ønsker å lese dette da dette skrives etter å ha sett en dokumentar om pedofile på NRK. Og for å gjøre en annen ting klart også, jeg har ikke selv opplevd overgrep men etter å ha sett denne dokumentaren innser jeg at vi må tørre å snakke om dette tabuet. At det er viktig.

Selve dokumentaren er en del av programserien Innafor på NRK og jeg anbefaler alle å se den. Kanskje spesielt dere med barn som er i en alder hvor de beveger seg alene på Internett og gjerne har sin egen smarttelefon. Det er skremmende hvor mye barn kan ta seg til på nett uten at foreldre aner noe som helst og det er enda mer skremmende å se hvordan pedofile har egne nettsamfunn hvor de kommuniserer med barn helt ned i 9 års alderen. 

Nå er jeg veldig redd for å generalisere her, pedofili er ikke noe jeg kan mye om, så jeg forholder meg til det jeg så i dokumentaren og snakker om disse tilfellene som enkelttilfeller.

Det som kanskje skremte meg mest er hvordan noen av de pedofile tilsynelatende ikke hadde forståelse for at et barn på 9-10 år ikke har noen forutsetninger for å forstå konsekvensen av å innlede et seksuelt forhold med en voksen. Eller å innlede et seksuelt forhold i det hele tatt egentlig. Et av intervju objektene, som er pedofil, hadde utrolig mange tanker og svar som uskyldiggjorde hans Internett forhold med en 10 år gammel jente. Han hevdet at det var jenta som hadde kontaktet ham på dette nettsamfunnet han var en del av og ytret ønske om å date ham. I min verden er det bare en mulig respons på en slik henvendelse og det er et klart nei, etterfulgt av en vennlig oppfordring om å ikke kontakte voksne via nettet på denne måten og gjerne også gi henne en forklaring. Fortelle henne at det kan være farlig. Men slik så ikke vedkommende på det. Han mente at han dekket et behov for oppmerksomhet og kjærlighet hos jenta og at det var bedre at han passet på henne på nettet enn at hun gikk videre til en som faktisk kunne komme til å forgripe seg på henne. For det var noe han så på som helt utenkelig for sin egen del. Han mente at han aldri ville komme til å begå overgrep fordi dette gikk mot hans etiske prinsipper. Men på spørsmål om han kunne hatt sex med denne 10 år gamle jenta hvis de hadde møttes i virkeligheten så var svaret ja. Han ville ikke forgripe seg på henne, men han kunne ha samtykkende sex med henne hvis hun overbeviste ham om at hun forsto alvoret i det og de alvorlige konsekvensene det kunne få for henne (!!!!!!!!!!!) hvis hun fortalte om det til noen. 

Husk at vi snakker om et barn på 10 år her. Et barn er ikke i stand til å forstå omfanget av å samtykke til sex og skal heller ALDRI bli satt i en posisjon hvor det må ta stilling til dette.

Nå skal det sies at denne jenta bodde i et annet land og at de aldri møttes i virkeligheten, men vi må være klar over at disse nettforumene finnes der ute og vi må ha i bakhodet at også norske barn er en del av Internett.

 

De fleste pedofile reporteren pratet med sier at de aldri har og aldri kommer til å begå overgrep mot barn. Faktisk understreket de alle sammen viktigheten av å få frem at pedofil ikke er synonymt med overgriper. Det bør vi kanskje også skrive oss bak øret? For hvordan skal de kunne rekke ut hånden og be om hjelp nettopp for å unngå å begå den type handlinger hvis det stigmaet de lever med i dag opprettholdes?

Jeg er klar over at jeg trolig rører rundt i et vepsebol her nå og jeg syns dette er vanskelig selv. For ingen form for overgrep mot barn kan noensinne aksepteres på noe som helst plan. Det å laste ned overgrepsmateriale av barn og bruke dette for egen nytelse kan aldri aksepteres på noe plan. Men kan man akseptere at noen er pedofil? Kan man akseptere at for noen pedofile er dette et problem som de må få hjelp med? Jeg vet ikke selv hva jeg tenker hvis jeg skal være helt ærlig. 

 

Slik jeg forsto av denne dokumentaren så har vi en lang vei å gå når det gjelder forskning på pedofili. Er det en legning? Er det en sykdom? Skremmende lik problemstillingen i homofili debatten en gang i tiden. Uten sammenligning forøvrig! Men homofili er akseptert som legning. Det sees ikke på en sykdom, av de fleste hvertfall, og takk og pris for det! Og da er spørsmålet mitt, vil det komme en tid der pedofili aksepteres som legning?  Misforstå meg rett nå altså. Jeg snakker ikke om å praktisere sin pedofile legning dersom det er en legning. Det kan vi selvsagt aldri akseptere. Men hva hvis forskning en gang i tiden konkluderer med at dette er en legning? Det tenker jeg at er ganske så skummelt. For i så fall er det jo ingen hjelp å få for dem. Man kan ikke bli frisk fra en legning. Man kan ikke få terapi som gjør at man endrer legning. Og da er det vel bare ett alternativ igjen? Eller? Da må man vel fysisk gjøre det umulig å bli seksuelt opphisset. Hvis det i det hele tatt er mulig? Jeg vet ikke og jeg har med vilje ikke lest meg opp på temaet pedofili før jeg skriver dette innlegget. Jeg vil bare tenke høyt. Sette ord på tabuet. Vi må sette ord på dette tabuet! 

 

Det var en ting jeg også reagerte veldig på i denne dokumentaren. Eller, jeg reagerte på alt, men det var noe jeg bet meg merke i da. Og det var at hver gang reporteren refererte til  pedofile så omtalte hun de som "han." Og av de pedofile som sto frem i intervjuene så var det  også bare menn. Men det finnes kvinnelige pedofile også. Vi må ikke glemme det. Selv om de, i følge denne dokumentaren er i mindretall, så finnes de.

 

I følge dokumentaren er 1 av 100 pedofile. Det er skremmende mange. Men hvor mange av disse igjen som er kvinner og hvor mange av disse som faktisk begår overgrep vites ikke. Er det et flertall eller et mindretall som begår overgrep? Jeg er spent på å følge denne forskningen videre. Jeg kjenner at dette er en sak som engasjerer meg mer enn jeg har godt av og det eneste jeg kan gjøre da er å lese og lære. Undersøke på egenhånd. Prøve å finne svar på mine egne spørsmål ved bruk av kompetente kilder. Og i mellomtiden så må vi snakke om pedofili. Vi må ikke være redd for å si dette ordet høyt. Og vi må ikke være redd for å snakke om det uten forakt og hat i stemmen.  Vi må bryte tabuet med å ha siviliserte samtaler om det. Ofte. Jeg tror hvertfall det er et sted å begynne og jeg tar gjerne min del av ansvaret for å begynne. Snakk om pedofili! Følg med på hva barnet ditt driver med på nettet. Sjekk telefonene deres. Dette er ikke krenking av privatliv. Dette er barn og det er vårt ansvar å ta vare på de. Det er hvertfall min mening. Du er hjertelig velkommen til å være uenig med meg og  til å diskutere, men vær så snill å holde en respektfull og voksen tone i kommentarfeltet i så fall. 

 

Jeg syns dette var et vanskelig innlegg å skrive. Jeg var hele veien redd for å krenke noen eller tråkke noen på tærne. Det var ikke min intensjon og hvis jeg har gjort det beklager jeg det. 

Jeg tenker at dette var et viktig innlegg å skrive og derfor velger jeg å holde en så objektiv tone så mulig. Det er hvertfall det jeg har prøvd på. Men jeg er ikke ferdig med dette temaet!

 

Cecilie

DIT GÅR JEG IKKE INN IGJEN!

Jeg er ganske bevisst på å benytte meg av lokale butikker og tjenesteytere for å støtte arbeidsplassene i lokalmiljøet mitt. Mest fordi det er lettvint for meg siden jeg ikke har bil. Så jeg handler på min lokale matbutikk (selv om den er latterlig dyr), benytter meg av den lokale dyreklinikken, handler på den lokale dyrebutikken, går på dressurkurs i avdelingen som er lokalisert i nærmiljøet mitt osv. Nettopp fordi dette er lettvint for meg ønsker jeg at mulighetene skal opprettholdes. Altså må jeg benytte meg av de, støtte de, i håp om at mange nok gjør nettopp det. Ganske logisk, enkelt og greit. Så når jeg da hadde en bukse som måtte skiftes glidelås i var det helt naturlig for meg å ta buksen med meg til den lokale garn og systuen. Men det var en annerledes opplevelse kan jeg bare fortelle deg!

Jeg har inntrykk av at de lokale bedriftene er veldig klar over at de er prisgitt sine kunder og yter kundeservice deretter.   Og man skulle vel tro at alle som driver butikk ønsker å ha et godt rykte på seg både når det gjelder kundeservice og annet. Men ikke på systuen tydeligvis. En mer bedriten kundeservice skal du lete lenge etter.

Buksen jeg hadde med meg, en jeans, hadde lenge lagt i klesskapet nettopp fordi den var ubrukelig uten glidelås. Og jeg er en litt sånn "jeg skal få ordnet det i morgen, i morgen er en bedre dag," som Eggum synger i sin versjon av Vinni sin tomorrow, type. Og i morgen blir ofte utsatt på ubestemt tid. Men nå kom jeg meg altså endelig avgårde med denne jeansen. Som innehaveren av systuen knapt ville ta i. "Jeg tar ikke i mot klær som ikke er nyvasket," sa hun og viste forakt med hele kroppsspråket sitt. Hun holdt opp ene buksebenet med et sånt klypetak ytterst på tommel og pekefinger og viste helt tydelig at hun ikke likte å ta i buksen. "Jeg kjenner jo at denne er skitten, denne buksen er ikke nyvasket!" Jeg prøvde å si at buksen ikke kom rett fra klessnoren men at den ikke hadde vært brukt etter den ble vasket. "Jeg tar bare i mot nyvaskede klær så da får du komme tilbake når den er vasket eller så får jeg hive den i maskinen så jeg vet den er ren men da må du betale for det." Både tonefall og blikket hun hadde på meg hørtes i beste fall ut som en pubertal, oppsternasi tenåring som prøver sitt beste for å provosere frem en krangel. Om vedkommende bare er frekk generelt eller om hun hater jobben sin så til de grader at hun lar det gå utover kundene skal ikke jeg spekulere i, men dit går jeg ikke inn igjen! Så jeg tok med meg buksen og gikk der i fra. Jeg skal heller bruke en halv dag på turen frem og tilbake til byn for å finne noen som kan skifte den jævla glidelåsen enn å spytte en eneste krone inn i den butikken der. Vel er jeg i spare penger modus om dagen, men jeg betaler mer enn gjerne for god service!

 

Cecilie

30 000 KR RIKERE!!!

Hvis du hadde fått muligheten til å tjene 30 000 ekstra i løpet av ett år, ville du tatt den? Du trenger ikke egentlig gjøre noe for disse pengene heller, men på slutten av året vil de på magisk vis være på sparekontoen din. Kan du si nei til det? Frister det mer hvis du får vite at du ikke bare vil bli 30 000kr rikere, men du vil bli sunnere også. Og slankere hvis du har litt ekstra på kroppen. Nå er du vel overbevist?

Det er hvertfall jeg! Jeg som lever på uføretrygd har ikke den helt store økonomiske friheten akkurat. Så ja takk, jeg tar gledelig i mot 30 000kr ekstra i året. Slank har jeg og en drøm om å bli igjen og det er liten tvil om at jeg absolutt bør bli sunnere. Så jo, jeg er overbevist!

Det hele begynte i midten av forrige uke. Jeg måtte bestille time hos dyrlegen til Fanta, ikke noe alvorlig men hun har dobbelt sett med hjørnetenner og må altså trekke to tenner, og ble egentlig ganske drit sur når resten av pengene jeg fikk til bursdagen nå må brukes til dette. Jeg hadde jo så lyst på den derre MacBook'en. HAR jo så lyst på den derre MacBook'en! Så jeg begynte å tenke litt. Hva kan jeg gjøre for å forbedre økonomien min? Og så begynte jeg å regne litt...... Jeg tok for meg mine tre store laster her i livet, røyk, Pepsi Max og sjokolade, og regnet ut hva jeg egentlig bruker i året på disse helt unødvendige tingene. Og når jeg så den summen på kalkulatoren så ble jeg skremt!!  28 800 lyste i mot meg. Jeg var sikker på at jeg hadde regnet feil. Men jeg hadde ikke det. 

Så det eneste jeg trenger å gjøre for å være nesten 30 000kr rikere på denne tiden neste år, det er å kutte ut disse tingene. Slutte å røyke. Ikke spise sjokolade hver dag. Drikke vann, ikke Pepsi Max. Det er latterlig lettjente penger egentlig og jeg skal ha de pengene!!!! Så ikke mere røyk på meg! Jeg har litt melkesjokolade igjen i kjøleskapet, den skal jeg spare til lørdag. Jeg har nesten 1,5L Pepsi Max igjen, men når den er tom er det tomt. Da er det slutt. Nå skal det spares penger!

Jeg kunne jo hatt en haug med MacBook'er jeg hvis jeg bare hadde innsett dette tidligere. Eller jeg kunne hatt meg en liten bil faktisk. Ikke at det er noe jeg vil prioritere, men det setter jo ting i perspektiv. For vi snakker faktisk ca 2500kr i mnd her. For meg er det mye penger! 

Og hvis jeg i tillegg mister vekt fortere, for det vil jeg selvfølgelig gjøre når jeg kutter ut brus og snop, så er dette en vinn-vinn situasjon. Jeg finner ingen argumenter for å ikke tjene disse 30 000 i året. For sparte penger er tjente penger, i alle fall for meg.

Så kan man jo selvfølgelig komme med den der at "du må ikke slutte med alt på en gang, da klarer du det aldri." Vel, for noen er det sikkert sånn. For meg funker det best å bare kutte ut alt og ikke tenke noe mer på det for da blir det ikke et prosjekt eller en greie. Nå er det bare sånn at jeg ikke skal handle røyk, brus og snop hver dag lengre og så er det liksom ikke noe mer å si om den saken. Jeg bare gleder meg til å se beløpet på sparekontoen øke fra uke til uke jeg!

 

 

Cecilie

JEG HVERKEN KAN, VIL ELLER SKAL

De tre siste ukene har vært som en eneste lang emosjonell berg-og-dalbane og har tappet meg helt for energi. Selv om uken etter dette "komme ut" innlegget mitt var preget av støtte og positive tilbakemeldinger så var det en påkjenning å poste det. Og når jeg allerede mandag sa ja til at avisen kunne publisere det lørdag så ble det en uke preget av nervøsitet til tross for hundrevis av fine meldinger fra kjente og ukjente.

Dessuten var det akkurat som om luften gikk litt ut av meg etter at jeg postet det innlegget på bloggen. For jeg hadde båret så lenge på dette og plutselig slapp jeg å tenke mer på det. Det var en befrielse på alle mulige måter, men akkurat slik man ofte blir litt småsyk når man endelig har ferie og kan tillate kroppen å slappe av så følte jeg meg bare tom for energi. For nå kunne jeg slappe av.

Men så tok jeg den grusomme telefonen til dyrlegen angående Toya og gikk virkelig en helvetesuke i møte. En hel uke gikk jeg og visste at hun skulle avlives og det var rett og slett jævlig. Men jeg er egentlig glad for at jeg visste og at vi fikk den uken. For jeg fikk tatt skikkelig farvel med henne og når dagen kom og Toya hadde sovnet for godt så hadde jeg på mange måter sørget en uke allerede. Og jeg hadde forberedt meg på tiden som kom uten henne. Men den har vært forferdelig tung denne siste uken også. Jeg savner Toya noe helt forferdelig og fortsatt er tomheten etter henne nesten uutholdelig. Men Fanta gjør det utholdelig. Hun lokker frem både smil og latter i en tung tid og hun gir meg noe å være opptatt med. For egentlig skulle jeg ønske at jeg bare kunne gå i hi et par måneder etter disse siste ukene, men jeg kan jo ikke det. Jeg hverken kan, vil eller skal det. 

Det å holde fast ved sorgen over tapet av Toya kan kanskje føles som at jeg på en måte fortsatt holder fast ved henne, men hun er ikke her lengre. Jeg må akseptere det og se fremover. Jeg må glede meg over alt annet jeg har i livet. Og jeg må glede meg over nesten 12 år med gode minner sammen med Toya. 

Nå er det Fanta jeg skal gå veien videre med og skape mange fine minner sammen med. Og hun smelter hjertet mitt hundrevis av ganger hver dag så jeg har mye å være takknemlig for. Jeg skal bruke alt jeg har av tid sammen med Fanta for å gi henne et trygt og godt liv med gode rutiner og trygge rammer. Jeg skal være tilbake på bloggen daglig og legge ned tid og arbeid i å ha gode innlegg på bloggen min. Forhåpentligvis....... Jeg skal fylle dagene med gode opplevelser og leve livet. 

Toya bærer jeg med meg i hjertet for alltid, jeg trenger ikke å grave meg ned i sorgen for å holde fast ved henne.

 

 

Cecilie

SÅ UENDELIG LANGT UNNA MEN LIKEVEL SÅ SKREMMENDE NÆR

Jeg klarer ikke helt å finne motivasjon til å blogge om dagen. Eller, jeg har uendelig mye jeg trenger å skrive meg gjennom, men jeg tenker at det passer seg bedre i dagboken min enn her på bloggen. Det er begrenset hvor mye dere vil lese om hvor trist og vanskelig jeg syns dette med Toya er. Og det er mye det som opptar tankene mine om dagen. For mandagen er så uendelig langt unna, men likevel så skremmende nær.

Det er grusomt å gå sånn og vente på at dagen skal komme. Dagen da jeg skal ta farvel med min aller,aller beste venn gjennom så mange år. Samtidig som jeg skulle ønske at jeg måtte vente evig.At dagen aldri ville komme. Men det gjør den.

 

En helg har vi igjen sammen. En verdifull helg før jeg må ta farvel med deg. Snille, gode, lojale, rampete du. Bare tanken gjør det vanskelig å puste. Klumpen i halsen føles kvelende. Det blir en del tårer i løpet av en dag. Men heldigvis er Fanta her og. Hun lokker frem både smil og latter. Hun hjelper meg å fokusere på andre ting. Hun er lyset, ikke bare i enden, men langs hele veien i den tunnelen av sorg jeg nå skal gå.

 

Takk og pris for Fanta! Takk og lov at jeg tok avgjørelsen om å få ny hund før vi måtte ta farvel med Toya.

 

Jeg stakk egentlig bare innom bloggen for å si noen ord om hvorfor det muligens blir litt stilt fra meg en liten stund, men nå fikk jeg nå jammen delt litt tanker med dere i dag også.

 

Satser på en litt lystigere tone på bloggen i fremtiden!

 

Cecilie

ET JÆVLIG VALG Å MÅTTE TA

Jeg skulle stå tidlig opp og få gjort en hel haug med ting her hjemme i dag. Men jeg sto ikke tidlig opp. Ville ikke at dagen skulle begynne. For i det jeg sto opp og begynte dagen måtte jeg også ta den telefonen. Jeg måtte ringe dyrelegen og ta den samtalen jeg har øvd meg på hundrevis av ganger den siste uken. Jeg måtte ringe dyrelegen og si at jeg tror tiden er kommet for å vurdere om livet til min aller beste venn gjennom 11,5 år nå må avsluttes. En grusom telefon å ta. Et jævlig valg å måtte ta.

Men du er blitt gammel nå min venn. Og alle småplagene dine er ikke bare småplager når vi legger de sammen. De påvirker livskvaliteten din i så stor grad at jeg nå kan se på deg at du ikke har det så godt lenger. Men jeg har enda et lite håp. Et lite håp om at de skal finne ut at du bare trenger noe medisin og så får jeg enda noen år sammen med deg. Selv om jeg innerst inne vet at det bare er ønsketenkning.

Heldigvis har vi litt tid sammen igjen enda. For vi har ikke time før mandag om en uke. Siden det ikke er akutt i den forstand trengte vi ikke å få akuttime. Men det blir en lang og vanskelig uke for meg. Du er heldigvis lykkelig uvitende om hva som skal skje. Likevel vet jeg at du skjønner at det er noe. Jeg vet at du vet når jeg er lei meg. Jeg gråter jo mye nå. Og kommer til å gjøre det hele uken. For jeg er ikke klar til å ta farvel med deg Toya. Jeg er ikke klar til å leve et liv uten deg. Jeg er ikke klar. Og jeg har fortsatt et lite håp.....

Cecilie

JEG ER 25KG LETTERE

Men bare mentalt dessverre...... Kroppen er fortsatt like stor og tung som den var søndag kveld. Foreløpig hvertfall. Jeg har nemlig stor tro på at den jobben nå vil gå mye lettere. For jeg trenger ikke å gjemme meg lengre. Nå vil jeg blomstre!

Jeg har kjempet mot og slitt med denne overvekten i 17 år nå. Vært nær ved å vinne et par ganger også. Men har falt tilbake i gamle uvaner litt for lett. Og kanskje med vilje? For overvekten ble skapet mitt. Og den ble skjoldet mitt. Hvis det ble stilt spørsmål rundt at jeg har vært singel så hadde jeg et standard svar som stoppet den «debatten» rimelig kjapt. «Se på meg da, ingen som vil ha noe så stort og stygt som dette» sa jeg og slo ut med armene. Uttalelsen fikk blandete reaksjoner, men jeg slapp mere mas om min sivilstatus. Og etterhvert gjorde jeg denne uttalelsen til en sannhet. En sannhet for meg. Og da ble den en trygghet. En sannhet om at jeg var så stor og stygg at ingen ville ha meg. Og nettopp der lå  tryggheten, i at ingen ville ha meg. For da trengte jeg ikke å ta stilling til egen legning og enda mindre å snakke høyt om den. Overvekten ble mitt eget lille, koselige skap fylt med sjokolade og smågodt.



Men så ble det for trangt. Ubehaget ble for stort. Og lysten til å leve livet tok over. Så nå tror jeg at jeg for første gang på 17 år er mentalt klar for å ta opp kampen mot kiloene. Og denne gangen er det realistisk å tenke at jeg kan klare det.

Jeg har allerede mistet 5 kg den siste mnd så det går absolutt rett vei. Og det skal jeg sørge for at det fortsetter å gjøre!

Faktisk tror jeg at det kommer til å gå mer av seg selv nå. Uten at jeg tenker noe videre over det. For jeg har ikke behov for å gjemme meg lengre. Og når det behovet forsvant så forsvant også dette higet etter å stadig «putte noe i trynet.» Jeg har gitt slipp på et enormt følelsesmessig kaos og trenger ikke lenger å stoppe tankene med å spise på meg dårlig samvittighet for å få noe annet å tenke på. For å skape et annet tankekjør som det var lettere å forholde seg til.

Foreløpig er jeg 25kg lettere mentalt, men det skal ikke bli lenge til vekten viser minus 25 den også. Jeg er klar til å blomstre nå!


Cecilie

JEG SKAMMER MEG!

Når jeg skrev det innlegget på mandag så tenkte jeg at det var eneste gangen jeg skulle bruke bloggen til å vie meg og min legning oppmerksomhet. At jeg ikke skulle fokusere noe mer på det etter det. Jeg skulle "komme ut" en gang for alle og så være ferdig med det. Men det ble jo ikke sånn. Jeg kunne ikke la det bli med det. Ikke etter den enorme responsen jeg har fått. 

Hele uken min så langt har i hovedsak vært preget av mandagens innlegg. Og sånn ser jeg for meg at resten av uken vil bli også. Neste uke og kanskje. For på mange måter føler jeg at jeg må gjennom det jeg følte på på mandag like før jeg postet innlegget en gang til når jeg nå har sagt ja til at Bergens Tidende kan få publisere innlegget mitt som debattinnlegg i avisen. Med fullt navn og bilde. Det er med skrekkblandet fryd jeg venter på at det skal publiseres. For selv om jeg nådde ut til svært mange med innlegget mitt så er det ikke tvil om at det nå vil nå ut til mange fler og andre lesere enn blogglesere. Et helt annet publikum. Kanskje et mer fordømmende publikum? 

Ser dere hva jeg gjør her? Til tross for mandagens fantastiske opplevelse hvor jeg erfarte at folk slett ikke er så fordomsfull som jeg trodde, så har jeg likevel en sånn forutinntatthet om at jeg vil møte fordommer. At folk vil dømme meg. Sitter jeg ikke da her, like uvitende og blendet av mine egne fordommer som jeg mener at de som dømmer meg er?

For var det ikke egentlig fordommer som hindret meg i å komme ut tidligere? Jeg føler at jeg gjorde gode medmennesker til monstre i mitt eget hode, overbevist om at de ikke ville akseptere meg. Og jeg skammer meg! Jeg skammer meg over at jeg trodde så lite om folk. Jeg skammer meg over at jeg bare gikk ut i fra at folk ville være smålig. Jeg skammer meg over at jeg ikke trodde på godheten i mennesket. Og jeg skammer meg over at jeg ikke stolte på dere.

Det var frykt som lå til grunn for alle disse skremmende tankene jeg hadde om å komme ut, men er det ikke ofte frykt som er grobunn for fordommer? Jeg må ihvertfall legge vekk mine fordommer mot helt vanlige, fine folk før jeg har noen som helst rett til å forvente at ingen skal ha fordommer mot meg. Og det må jeg nok jobbe litt med.  Ganske mye faktisk.

Jeg har alltid gått rundt med en følelse av å ikke passe helt inn. Ikke være noe særlig likt her i bygden vår. Følt at alle har hatt en mening om meg og pratet om meg. Negativt ladet. Ganske innbilsk egentlig. For sannheten er vel at de aller fleste har nok med seg selv og egne liv til å ha så mye tid til å tenke så mye på andre. Aller minst meg. Jeg har ikke noe særlig nettverk her hjemme lengre. Noe jeg må ta mye av ansvaret for selv. For jeg har brent mange broer nettopp fordi jeg har følt at jeg ikke egentlig var god nok. At jeg ikke egentlig var så godt likt. At det var bedre å holde seg hjemme, trygt innenfor mine fire vegger, alene. Ikke gi folk mer å mislike ved meg. 

Mange ganger har jeg tenkt at jeg kanskje bare burde pakke og flytte langt vekk. Til et sted der ingen kjenner meg. Begynne helt på nytt. Men jeg har jo egentlig prøvd det og. Jeg flyttet jo til Sogndal. Og det angrer jeg ikke på. I Sogndal traff jeg fantastiske mennesker og knyttet relasjoner med noen av de vakreste sjelene jeg noensinne har møtt. Men heller ikke de har jeg klart å ta vare på. Også de broene ble brent. Fordi jeg lager en masse surr oppi hodet mitt om hvor sterkt alle misliker meg. Helt uten grobunn i virkeligheten. I hvertfall tror jeg det. 

For hvis det er en ting dere viste meg på mandag så er det at dere ikke har noe som helst i mot meg. At bygden min støtter meg og at jeg fortsatt hører hjemme her. At jeg hører til. At jeg er god nok. Og viktigst av alt, at broene ikke er brent. Jeg kunne skrevet en hel bok med takknemlige ord og likevel ikke fått uttrykt min takknemlighet. Men vit at jeg er veldig klar over hvor heldig jeg er. 

 

Det blir skrevet litt sånn i hurten og sturten dette innlegget for jeg har ikke tid til å blogge senere i dag. Og ikke har jeg tid til å lese korrektur eller noe før jeg poster det, men det får bli med dette i dag. Nå må jeg løpe. Skal avgårde og treffe fotografen til Bergens Tidende........

 

Cecilie

MER CECILIE, MINDRE HUND

Jeg føler vel i grunn at bloggen tok en litt ny vending de siste par dagene. En mer personlig vending enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt til å ta med denne bloggen. Men det er nok da jeg skriver best. Når jeg kan skrive helt ektefølt om noe som opptar meg og tankene mine. Så det blir nok mer Cecilie og mindre hund enn planlagt på bloggen fremover.

I utgangspunktet ville jeg jo i hovedsak blogge om Fanta og hennes oppvekst fordi jeg er så innmari glad i og stolt over den lille rampejenten. Ikke sånn å forstå at jeg er mer glad i henne enn i Toya, på ingen måte! Toya vil alltid være noe helt spesielt for meg. En ting er at hun var den første hunden min, men hun har fulgt meg gjennom situasjoner jeg håper aldri oppstår igjen. Ingen har "holdt hånden" min og sett meg gråte så mye som Toya. Ingen har tålmodig hørt på alt jeg har hatt behov for å få tømt meg for som Toya har. Bare Toya har sett Cecilie uten masken på i lang lang tid og elsket meg betingelsesløst likevel. Toya vil alltid være spesiell for meg. Men hun er en gammel dame på over 12 år så det er ikke akkurat mye som skjer i livet hennes. Fanta går jo på kurs og finner på all slags rampestreker om dagen så der er det mye å blogge om sånn sett. Men noe sier meg at dere vil ha mer Cecilie, mindre hund.. Stemmer det? 

 

Jeg kommer ikke til å bli en LHBT blogg på noen som helst måte, men det er jo et miljø jeg vanker i og dermed bruker en del tid på så det vil nok komme mer fra den kanten. Videre er det jo fortsatt en viktig kamp å kjempe her og hvis jeg kan bruke bloggen til å skape blest om eller gå foran som eksempel, eller hva som i helst i positiv retning for kampen generelt eller enkeltmennesker så ønsker jeg jo selvsagt å gjøre det.

 

Men hva skal til for at nettopp du vil fortsette å lese bloggen min? Hva vil du vite mer om? Hva fanger din interesse og hva vekker din nysgjerrighet? Si meg hva du vil ha så skal jeg prøve å levere etter beste evne.

 

Cecilie

AKKURAT DET HADDE JEG IKKE SETT FOR MEG

Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg si?

Jeg kan ikke si annet enn takk. Tusen, millioner takk til alle som leste innlegget jeg postet i går, alle som delte og alle som kommenterte. Jeg er så utrolig takknemlig og ydmyk for all den støtte, aksept og oppmuntring dere viste i går og som fortsatt strømmer på i dag. Det har plinget inn med meldinger på messenger, på bloggsiden på Facebook, på SMS, på WhatsApp og på Snapchat. Noen har ringt meg, noen har henvendt seg til meg ute når jeg har møtt på dem og det har vanket masse klemmer og klapp på skulderen.

Ikke én eneste negativ kommentar har jeg fått så langt. Og jeg kan ikke med ord få sagt hvor mye hver tilbakemelding har betydd for meg.

Jeg er forberedt på at fremtiden nok vil bringe opplevelser av det mer negativet slaget også i forhold til hvem jeg er, men hva gjør det når jeg har hundrevis av så fine folk som dere i ryggen? Dere har gjort meg sterk. Takk!

 

Jeg hadde et håp om å nå ut til mange med innlegget mitt i går, mye for min egen del men også for alle dere som er i samme eller lignende situasjon som jeg selv var i for bare to dager siden. Hvis jeg bare har nådd ut til en av dere og banet veien for deg så du selv kan kaste masken så har jeg oppnådd det jeg ønsket. Hvis jeg fikk overbevist bare en av dere om at det aldri er for seint, at det fortsatt er mulig å leve det livet du alltid har ønsket, så har jeg oppnådd det jeg ønsket. Hvis jeg bare har nådd ut til en av dere ungdommer som trodde at dere aldri kunne våge å være dere selv, men som nå ser at man kan overkomme frykten for hva alle andre vil mene, så har jeg oppnådd det jeg ønsket.

Og at jeg har nådd ut til mange er også deres ære. Alle dere som leser bloggen min og alle nye lesere som kom til i går. Jeg hadde godt over 700 unike lesere i går og nesten 1500 sidevisninger. Akkurat det hadde jeg ikke sett for meg. Når jeg på forhånd tenkte at jeg håpet å nå mange så håpte jeg på et par hundre lesere. Men jeg sklei rett inn på 3. plass på topplisten i Bergen og kom helt opp på 69.plass på topplisten for hele landet. For meg er dette en prestasjon. Men en prestasjon jeg må takke dere for. For uten leserne mine er jeg absolutt ingenting. Og jeg skulle ønske jeg klarte å holde på dere alle sammen. For selv om jeg sier at jeg ikke er opptatt av følgere og lesertall så blogger jeg jo fordi jeg vil at det jeg skriver skal leses. Hvorfor skrive offentlig hvis ikke? Så jo, jeg har et ønske og et mål om å være blandt topp 10 på bergenslisten fremover og jeg skal legge ned tid og arbeid i bloggingen i håp om at nettopp du vil fortsette å lese.

Jeg skal fortsette å by på meg selv, noe som vil bli mye lettere nå som jeg kan være helt meg selv. Og jeg begynner å ane konturene av en karakter og en historie som må skrives, basert nettopp på min historie og min opplevelse det siste døgnet. En historie jeg vurderer sterkt å publisere kapittel for kapittel her på bloggen. Ikke en helt tradisjonell måte å blogge på, men så har jeg vel også fått bevist nå at jeg ikke er helt tradisjonell.

Takk for tiden du bruker til å lese det jeg skriver, takk for at du engasjerer deg ved å kommentere innleggene mine enten her på bloggen eller på bloggen sin Facebook side. Hvis du ønsker å følge meg og bloggen min på Facebook så er adressen https://www.facebook.com/eriksencecilie/

Skulle gjerne fått den linkingen til Facebook siden min til å se litt mer proff ut, men jeg er fortsatt stuck med denne gamle iPaden så det får bli som det blir inntil videre. Jeg gleder meg uansett til fortsettelsen både når det gjelder bloggen og livet generelt. Håper du blir med videre du også.

 

Cecilie

ET INNLEGG JEG IKKE VET OM JEG HAR MOT NOK TIL Å PUBLISERE

Helgen ble alt annet enn slik jeg hadde tenkt til at den skulle bli og det var i grunn ganske kjipt. Det ble en lang og ensom helg og jeg kjenner at nå bare må jeg ta noen grep for å komme meg videre i livet. For å kunne leve resten av livet mitt uten dette konstante mørket jeg føler jeg har hengende over meg. For mørket er i ferd med å svelge meg, levende og hel. Jeg er i ferd med å gå til grunne og jeg kan ikke la det skje. Jeg skylder både meg selv og alle som er glad i meg å ikke la det skje. 

Egentlig skulle helgen min bestå av både date, innflyttingsfest hos gode venner og kamp på stadion. Daten og festen måtte jeg droppe fordi forkjølelsen og feberen tok meg, men kampen på stadion fikk jeg heldigvis med meg.  Forøvrig en ganske deprimerende opplevelse det og....

 

Det ble en sånn helg der jeg ble sittende å gruble. Gruble på når tiden egentlig er inne. Når er det okei å bare ta 100% hensyn til seg selv? Jeg vet ikke om det er okei at jeg gjør det fra nå av, men jeg må gjøre det likevel. Jeg har rukket å bli 40 år for pokker. Jeg har sannsynligvis (og forhåpentligvis) levd over halve livet mitt. Er det da så ille å ønske og leve resten av det livet jeg har igjen slik jeg ønsker? Kanskje det kan føre til at jeg ikke lenger tenker forhåpentligvis slik jeg skrev i parentesen like over her. For det kan jo virke litt dramatisk å skrive det sånn. I verste fall kan jeg kanskje til og med oppfattes med et ønske om å dø. Det har jeg absolutt ikke. Jeg syns bare 40 år til høres slitsomt ut. Men kanskje de neste 40 ikke blir så slitsom hvis jeg kan få være Cecilie på ekte da? Og jeg syns det er synd at det i det hele tatt skal være en greie. Jeg syns det er synd at det skal være en greie at den ekte Cecilie er den Cecilie som liker kvinner og ikke menn. Den ekte Cecilie er skeiv som bare det. Og hun er nødt til å få komme ut av dette skapet nå. Helt ut.

Jeg kom ut til de som betyr noe, mine nærmeste, for 3 år siden så jeg har forsåvidt trippet ut av skapet, men jeg står liksom med døren på gløtt hele tiden. Smiler og spøker med,når det i en eller annen sammenheng kommer opp at "plutselig dukker HAN opp." Jeg ler det bort og skylder på at mine 15 år som single er en god indikator på at det ikke skjer. Andre ganger sier jeg som sant er at jeg ikke vil at HAN skal dukke opp. At jeg aldri mer vil ha en mann i livet mitt. For det er jo sannheten. Hvertfall halve sannheten. Skulle jeg vært helt ærlig hadde jeg jo fulgt opp og sagt noe sånt som "jeg liker kvinner jeg skjønner du." Men dit har jeg ikke kommet enda. For hvis jeg skal være helt ærlig så skulle jeg ønske det ikke var sånn. Jeg skulle ønske jeg var straight og at mitt kjærlighetsliv ikke måtte bli en greie. Så selv etter at jeg kom ut i 2014 har jeg datet et par menn. Søkt tilbake til skapet. Håpet at jeg skulle finne ut at menn funket for meg likevel, men nå må jeg bare godta at dette er den jeg er. 

Jeg skulle ønske at jeg ikke måtte være redd for folks reaksjoner etter at jeg har publisert dette innlegget. Hvis jeg finner mot nok til å publisere det. Det gjenstår å se. I skrivende stund er klokken 04.25 og jeg er våken på andre døgnet så det skal i hvertfall ikke publiseres akkurat nå. Men der har du det igjen. Hva tror du jeg bruker disse våkenettene på? Jeg grubler.  Jeg er i ferd med å gruble meg syk. Jeg er i ferd med å gruble meg syk over hvorvidt det er ok å begynne og leve som den jeg egentlig er. Jeg kan ikke la det skje.

Hvorfor lar jeg det være et så stort problem for meg når alle rundt meg som vet det ikke ser på det som et problem? Jeg har ikke svaret på det selv en gang. Om bekjente slutter å hilse på meg på butikken kun basert på hvem jeg blir glad i så er vel ikke akkurat det et tap verdt å bry seg med? Hvis folkene jeg går på hundekurs med slutter å prate til meg på kurset kun basert på hvem jeg blir glad i så er det vel ikke meg som eier et problem? Hvis noen velger å snu meg ryggen kun basert på hvem jeg blir glad i så var de vel ikke verdig en plass i livet mitt uansett?

Men så føler jeg at jeg svikter alle de som er viktig for meg. Jeg føler at jeg svikter dem nettopp fordi jeg er den jeg er. For hva hvis mine foreldre eller lillesøster opplever kommentarer og ubehageligheter på grunn av meg? Hva om datteren min plutselig får en vanskeligere hverdag og opplever å dømmes av andre på grunn av meg? Hva hvis mine to tanteskatter, som ikke har begynt på skolen enda, får en lang og ubehagelig skolegang preget av mobbing på grunn av meg?

Burde jeg bare bli her inne i skapet? Burde jeg bare beholde masken på og late som jeg har det bra? Jeg har vært ganske god på akkurat det så langt i livet mitt. Kunne jeg ikke bare fortsatt med det de årene jeg har igjen her på jorden? Er det for egoistisk av meg å ikke ville leve resten av livet halvveis? Har jeg rett til å sette min egen lykke foran alle de jeg er glad i? For det er det jeg føler jeg gjør hvis jeg nå bestemmer meg for å trykke "lagre og publiser" på dette innlegget. Noe jeg fortsatt ikke vet om jeg noen gang kommer til å gjøre. Tør jeg? Tør jeg å vise dere hvem jeg egentlig er? Jeg vet ikke......

Men det jeg vet er at jeg ikke er noe glad i merkelapper og absolutt ikke har noe behov for å sette en merkelapp på meg selv. Det jeg derimot har et stort behov for er å kaste masken og bare være meg.

Cecilie

 

VEIEN VIDERE

Endelig fant jeg tid til å blogge igjen. Eller altså, tid til blir jo kanskje feil. Overskudd er vel mer riktig å si. For sannheten er at jeg har brukt overskuddet mitt på å faktisk leve livet mitt. 

Sist gang jeg sluttet å blogge var det fordi jeg ikke hadde noe liv, ikke noe innhold i hverdagen og dermed ikke hadde noe å blogge om. Denne gangen ble det altså stille fordi livet kom i veien. På en god måte. For det føles godt å ha et liv igjen. Det føles godt å ha en omgangskrets, sosial omgang, innhold i hverdagen hver eneste dag, avtaler å overholde og alt det et normalt liv inneholder. Men så er jeg dessverre i den situasjonen at jeg ikke har overskudd til å leve et normalt liv slik de fleste av dere gjør. For når jeg har brukt noen timer en formiddag på å være frivillig på Haukeland eller være sosial med venner så er jeg ganske tom. Men det er to hunder som trenger meg når jeg kommer hjem så da bruker jeg resten av energien min på de. Og selv om det da kan være mange ledige timer igjen av ettermiddagen og kvelden så er jeg tom. Da får jeg unna det viktigste av husarbeid i etapper og utover det klarer jeg ikke å gjøre så mye mer.

 

En annen ting som har holdt meg litt tilbake fra å blogge er at jeg rett og slett syns det er vanskelig. Jeg har liksom ikke noe system på bloggen min så jeg syns det er vanskelig å sortere ut hva jeg skal blogge om av det jeg både opplever i hverdagen og alle tanker som surrer rundt i hodet mitt. Så jeg har fundert en del på veien videre med bloggen. For jeg vil absolutt fortsette å blogge. Men burde jeg gjøre bloggen mer om til en tema blogg og bare blogge om et spesifikt tema? Burde jeg systematisere den mer med å ha faste tema på faste dager? Eller kan jeg klare å få system i denne mer tilfeldige stilen jeg har holdt meg til så langt? Jeg har nok mest tro på at jeg prøver på det siste der. 

Jeg vet i hvertfall at jeg må gå tilbake til å kladde innleggene for hånd før jeg skriver de her på bloggen. Sånn er jeg bare satt sammen. Gammeldags rett og slett. Men jeg tenker mye bedre med pennen i hånden og papir foran meg enn med skjerm og tastatur. På en eller annen merkelig måte er en rotete kladd mye mer oversiktlig for meg enn mine egne tanker. På papiret kan jeg rable ned etterhvert som jeg kommer på ting som er relevant for innlegget for så å redigere ved å rable over, sette ring rundt og piler hit og dit. Jeg skriver mye bedre på den måten og selv om det er mye mer tidkrevende så kommer jeg til å gjøre det slik. Skriving er mitt kreative uttrykk og selv om jeg er helt på amatør stadiet vil jeg jo at resultatet skal bli bra. 

Skriving har alltid lagt mitt hjerte nært og jeg har skrevet mye oppgjennom, både dikt og noveller. Men jeg har aldri tatt vare på noe av det. Angrer litt på det i grunn. 

Det er en stund siden jeg sist satt meg ned og fordypet meg i skrivingen men har fått lysten tilbake og kommer til å ta opp igjen den type skriving også fremover. Og leker litt med tanken på å kanskje publisere noe av det jeg skriver her på bloggen. Som en slags eksponeringsterapi. For grunnen til at jeg aldri har tatt vare på noe av det jeg har skrevet er jo at jeg skammer meg over hvor dårlig det er og dermed er livredd for at noen skal komme over det og faktisk lese det. Faktisk var, og er fortsatt, den frykten så voldsom at jeg for mange år siden gikk til anskaffelse av en makuleringsmaskin. For alt jeg har skrevet har jeg skrevet for hånd, for så å makulere det så det skulle være borte for alltid. Men kanskje jeg skal lage meg en kategori her på bloggen hvor jeg poster noe av det jeg skriver eller utdrag av det. Hva tror dere om det? Det er bare en tanke jeg leker med og det sitter langt inne kjenner jeg, men nettopp derfor bør jeg kanskje gjøre det. Jeg har overvunnet stort sett alt jeg har båret med meg av angst i livet nå så det er på tide å overvinne denne prestasjonsangsten når det kommer til skrivingen min også.

 

Ellers har det jo skjedd litt siden sist jeg blogget. Blandt annet har jeg blitt et helt år eldre. Og jeg rakk akkurat å runde 40 før jeg måtte gå til anskaffelse av mine første lesebriller. Er ganske overrasket over at jeg selv syns jeg kler de.

Jeg nevnte jo at jeg ønsket meg penger til bursdagen fordi jeg sparte til MacBook. Jeg fikk en fin sum til den store dagen og kunne absolutt kjøpt meg MacBook, men jeg prioriterte litt annerledes. For, som dere kanskje husker, så begynte jeg jo på valpekurs med Fanta og her fikk vi etterhvert tilbud om en kurspakke på de to påfølgende kursene til en god pris. Men likevel en pris jeg ikke ville hatt mulighet til å betale uten de bursdagspengene så da valgte jeg å prioritere dette og heller spare noen måneder til før jeg går til innkjøp av det jeg nå er usikker på om blir en ny IPad eller en MacBook. Det blir uansett ikke aktuelt før på nyåret så dere får bare overse den dårlige kvaliteten på design og utforming av innlegg inntil videre.

Men nå kødder denne gamle iPaden seg sånn at det er umulig å skrive noe som helst så da er det bare å avslutte. Jeg kommer plutselig tilbake. Håper du titter innom igjen du også.

 

Cecilie

PÅ TIDE Å HENTE SEG INN IGJEN

Så ble det brått stilt fra meg igjen da. Og sånn blir det nok fra tid til annen. For sannheten er nok den at helsen er hakket dårligere enn det jeg egentlig vil innse. Så valpekurs to dager i uken og en frivillig vakt på HUS i uken, det stjal alt jeg hadde av energi. Faktisk ble det for mye for meg det også så jeg måtte kaste inn håndkleet og ta en pause fra HUS. Jeg ble fort betraktelig mye dårligere og da valgte jeg å roe ned før jeg fikk blødninger og alt det ulcerøs kolitt så lett kan føre med seg hvis det blir for mye. Heldigvis føler jeg meg litt bedre nå og skal tilbake som frivillig fra neste uke. Det gleder jeg meg til.

Og siden energien så smått er på vei tilbake nå så er det på tide å hente seg inn igjen når det kommer til blogging, turgåing og trening også. For det har ikke blitt mye turer i det siste. Altså, jeg går jo tur med hundene hver dag, men jeg har ikke orket å gå lengre enn nødvendig med de dessverre. Skal bli godt å komme seg ut og få brukt seg litt igjen, både for meg og for hundene.

Har et håp og et mål om daglige innlegg på bloggen også. Mye har skjedd siden sist, jeg har blandt annet blitt et helt år eldre he he, men det blir jo bare rot hvis jeg skal begynne og skrive om alt her nå. Jeg får porsjonere det ut i forskjellige innlegg fremover. Da går jeg hvertfall ikke tom for noe å blogge om på en stund ha ha.

Men i kveld stakk jeg altså bare innom for å si at jeg er tilbake. Nå skal jeg nyte resten av onsdagskvelden og glede meg til ny tatovering i morgen. Kanskje det blir et helt eget innlegg om akkurat det i morgen? 

 

Cecilie

 

OMBESTEM DEG, VÆR SÅ SNILL........

Ja, jeg snakker om valget i dag. Nei, jeg snakker ikke om hvem du skal stemme på. Jeg snakker om at du må stemme. Jeg kommer med en bønn til alle de som velger å ikke stemme. Ombestem deg, vær så snill.....

Du har ikke bare rett til å stemme, du har plikt til å stemme. Mener nå jeg da. Jo da, det er frivillig om man vil stemme eller ei, men har vi ikke alle sammen et ansvar for å dra lasset sammen? Vi drar i ulike retninger ja, men har vi ikke alle et ansvar for å være med å dra i den retningen vi mener er best for oss alle? Ikke bare best for deg, men best for Norge som nasjon, oss som samfunn, dine medmennesker og til slutt deg selv. For det å stemme handler om mer enn regnestykket som gjør at du sitter igjen med mest i din lommebok. Det handler om å trygge velferdsstaten. Det handler om å sikre fremtiden, ikke først og fremst min og din, men våre barn og barnebarns fremtid. Det handler om å "ta en for laget." Det handler om å slå et slag for de som stiller svakest i samfunnet vårt. Det handler om inkludering. Det handler om fordeling av goder. Det handler om så mye viktig at du ikke bare kan lukke øynene å gi faen. 

 

Jeg har fulgt den politiske debatten i sosiale media og media forøvrig ganske tett. Jeg er på ingen måte spesielt god på politikk eller politisk engasjert, men jeg følger ekstra nøye med i valgårene, det være seg kommunevalg eller Stortingsvalg. Og det er en ting som bekymrer meg. Skremmer meg faktisk. Og det er kommentarer i sosiale medier som "jeg kan ikke noe om politikk så jeg vet ikke hva jeg skulle stemt uansett."  Så lær da! Les deg opp, om ikke annet så hvertfall hovedsakene de ulike partiene går til valg på. Eller de som syns politikk er så kjedelig at de ikke "gidder å bry seg." Er din egen skjebne kjedelig? I den grad vi kan være med å påvirke vår egne skjebne så er vel det å stemme noe av det nærmeste vi kommer. Og kanskje syns du det er kjedelig, men da er det på tide å vokse opp! Livet er ikke fest og morro hele veien så ta ansvar og lær deg det viktigste for å kunne ta din del av ansvaret og stemme!

Og så er  det de som mener at det ikke er vits å stemme for de "liker hverken Erna eller Jonas." Valget handler om mer enn statsminister posten. Det handler om så mye mer. Så hvis du mener at det ikke er vits å stemme,eller at du stiller deg likegyldig til fremtiden så har jeg en bønn til deg; ombestem deg, vær så snill......

 

                                                                               GODT VALG!

 

Cecilie

 

 

#valg #valgdag #stortingsvalg #stemmerett

 

I DAG ER TROSS ALT FØRSTE DAGEN I RESTEN AV MITT LIV

Om 13 dager fyller jeg 40 år. Det vil si at jeg har levd nesten halve livet mitt som overvektig. Hvordan skjedde det? Hvorfor lot jeg det skje? Jeg er ganske sint på meg selv for dette. Og oppgitt. Men nok er nok! Resten av livet mitt ønsker jeg å tilbringe i en kropp jeg er mer komfortabel med og en vekt jeg trives bedre med.

Ganske nøyaktig 26kg må jeg miste for å komme ned i trivselsvekten min. Og siden dagen i dag tross alt er første dagen i resten av mitt liv bestemte jeg meg for å begynne i dag.

Ikke med noe svære greier. Er det en ting jeg har lært ifm å skulle klare å gå ned i vekt så er det 1. Ikke gape over for mye på en gang og 2. Være tålmodig.

 

For et par år siden gikk jeg ned 28kg og var på god vei til å nå målet mitt. Av en eller annen uforklarlig grunn bestemte jeg meg for å ta en pause. Mente vel at jeg fortjente det. Det ble en to år lang pause hvor jeg la på meg 9kg igjen. Enda noe jeg er sint på meg selv for. Men gjort er gjort og alt det der. Denne gangen skal jeg stå på til jeg når målet mitt og jeg skal aldri tillate vekten å gå oppover igjen. Aldri!

 

I hovedsak har jeg tenkt til å gå av meg de 26 kiloene. Samt gjøre noen små endringer i kosten, men her snakker vi hverken å telle kalorier eller å spise lavkarbo. Her snakker vi om små endringer. Bytte ut dressingen med en dæsj mager kesam. Bytte ut brødskiven med knekkebrød. Bytte ut nugattien med magert pålegg. Droppe smør under pålegg som smøreost, leverpostei osv. Droppe majonesen. Bytte ut fløte med melk. Små endringer som utgjør en stor forskjell over tid. Det var dette jeg gjorde når jeg gikk ned de 28 kiloene, det er dette jeg tenker å gjøre nå. Dette er en metode jeg vet at jeg mestrer og som jeg vet funker for meg.

 

I tillegg har jeg nå to hunder som skal ut på tur og siden jeg av ulike grunner velger å gå tur med de hver for seg kommer jeg til å gå enda mer og enda lengre nå enn før.

I dag er første dagen i resten av mitt liv og jeg skal ikke sløse bort en eneste dag til! Nå skal jeg nå målet mitt en gang for alle!

 

Cecilie

 

#overvekt #vekttap #trening #kosthold

 

JEG ER GLAD JEG IKKE VISSTE.........

6. september er en dato jeg aldri glemmer. Mandag 6. september en dag jeg aldri glemmer. Det var dagen vi mistet deg. Historien bak din død er ikke så viktig. Eller jo, den er i aller høyeste grad viktig. Men den er ikke viktig å trekke frem her i dette innlegget.

Jeg har vært på graven din i dag. Den var like stelt og fin som alltid. Heldigvis. Unnskyld for at jeg ikke besøker den like ofte som jeg gjorde. Jeg kunne skrevet "besøker deg" men det blir feil for meg. Du er jo ikke der. Du er rundt meg, du er i alt jeg gjør. I alt jeg tenker. I alt jeg føler. For du er i hjertet mitt. I hjertet mitt for alltid.

Savnet er også alltid der. Noen dager sterkere enn andre. Som i dag. Dagen du døde. Selv om det i dag er 7 år siden så gjør det like vondt. Tomheten er der alltid. Savnet blir ikke mindre med årene, men man finner en måte å leve med det på. Eller, jeg skal ikke generalisere dette. Alle opplever savn ulikt. Alle må få oppleve det og takle det på sin måte. Jeg har funnet en måte å leve med det på. Jeg velger å sette pris på den tiden jeg fikk sammen med deg. Flest dager velger jeg å smile over at jeg fikk ha deg i livet mitt. Noen dager gråter jeg fordi du ble revet bort fra oss. Men minnene lever evig. Både de gode og de mindre gode. Men de er alle minner av deg og derfor velger jeg å ta vare på dem alle sammen. For jeg var glad i deg akkurat som du var. Både dine gode og mindre gode sider. Nå er minnene alt jeg har igjen og de er alt for verdifulle for meg til å kunne slette noen av de. Jeg vil huske deg som den du var. Den jeg var så innmari glad i.

Jeg er glad jeg ikke visste at sist gang jeg klemte deg skulle bli den siste, da hadde jeg ikke klart å gi slipp. Jeg er glad jeg ikke visste at sist gang vi pratet sammen skulle bli den siste , da hadde jeg ikke klart å prate. Jeg er glad jeg ikke visste at sist gang du smilte til meg skulle bli den siste, da hadde jeg ikke klart å smile tilbake. Jeg er glad jeg ikke visste at sist gang du gråt i armene mine skulle bli den siste, da hadde jeg ikke klart å trøste. 

Men hva om jeg hadde visst? Kunne det vært unngått da? Kunne jeg gjort en forskjell? Selv 7 år etter spør jeg meg om dette titt og ofte. Jeg skulle gjort alt for å fortsatt hatt deg her. Høre latteren din. Stemmen din. Se smilet ditt. Men det er kanskje egoistisk? Du hadde det ikke så greit. Kanskje det er sant at du er på et bedre sted nå? Og kanskje sees vi igjen en gang? Inntil da lever du for alltid videre i hjertet mitt. Glad i deg, alltid

 

Cecilie

#sorg #savn 

 

 

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » November 2017