hits

DIT GÅR JEG IKKE INN IGJEN!

Jeg er ganske bevisst på å benytte meg av lokale butikker og tjenesteytere for å støtte arbeidsplassene i lokalmiljøet mitt. Mest fordi det er lettvint for meg siden jeg ikke har bil. Så jeg handler på min lokale matbutikk (selv om den er latterlig dyr), benytter meg av den lokale dyreklinikken, handler på den lokale dyrebutikken, går på dressurkurs i avdelingen som er lokalisert i nærmiljøet mitt osv. Nettopp fordi dette er lettvint for meg ønsker jeg at mulighetene skal opprettholdes. Altså må jeg benytte meg av de, støtte de, i håp om at mange nok gjør nettopp det. Ganske logisk, enkelt og greit. Så når jeg da hadde en bukse som måtte skiftes glidelås i var det helt naturlig for meg å ta buksen med meg til den lokale garn og systuen. Men det var en annerledes opplevelse kan jeg bare fortelle deg!

Jeg har inntrykk av at de lokale bedriftene er veldig klar over at de er prisgitt sine kunder og yter kundeservice deretter.   Og man skulle vel tro at alle som driver butikk ønsker å ha et godt rykte på seg både når det gjelder kundeservice og annet. Men ikke på systuen tydeligvis. En mer bedriten kundeservice skal du lete lenge etter.

Buksen jeg hadde med meg, en jeans, hadde lenge lagt i klesskapet nettopp fordi den var ubrukelig uten glidelås. Og jeg er en litt sånn "jeg skal få ordnet det i morgen, i morgen er en bedre dag," som Eggum synger i sin versjon av Vinni sin tomorrow, type. Og i morgen blir ofte utsatt på ubestemt tid. Men nå kom jeg meg altså endelig avgårde med denne jeansen. Som innehaveren av systuen knapt ville ta i. "Jeg tar ikke i mot klær som ikke er nyvasket," sa hun og viste forakt med hele kroppsspråket sitt. Hun holdt opp ene buksebenet med et sånt klypetak ytterst på tommel og pekefinger og viste helt tydelig at hun ikke likte å ta i buksen. "Jeg kjenner jo at denne er skitten, denne buksen er ikke nyvasket!" Jeg prøvde å si at buksen ikke kom rett fra klessnoren men at den ikke hadde vært brukt etter den ble vasket. "Jeg tar bare i mot nyvaskede klær så da får du komme tilbake når den er vasket eller så får jeg hive den i maskinen så jeg vet den er ren men da må du betale for det." Både tonefall og blikket hun hadde på meg hørtes i beste fall ut som en pubertal, oppsternasi tenåring som prøver sitt beste for å provosere frem en krangel. Om vedkommende bare er frekk generelt eller om hun hater jobben sin så til de grader at hun lar det gå utover kundene skal ikke jeg spekulere i, men dit går jeg ikke inn igjen! Så jeg tok med meg buksen og gikk der i fra. Jeg skal heller bruke en halv dag på turen frem og tilbake til byn for å finne noen som kan skifte den jævla glidelåsen enn å spytte en eneste krone inn i den butikken der. Vel er jeg i spare penger modus om dagen, men jeg betaler mer enn gjerne for god service!

 

Cecilie

30 000 KR RIKERE!!!

Hvis du hadde fått muligheten til å tjene 30 000 ekstra i løpet av ett år, ville du tatt den? Du trenger ikke egentlig gjøre noe for disse pengene heller, men på slutten av året vil de på magisk vis være på sparekontoen din. Kan du si nei til det? Frister det mer hvis du får vite at du ikke bare vil bli 30 000kr rikere, men du vil bli sunnere også. Og slankere hvis du har litt ekstra på kroppen. Nå er du vel overbevist?

Det er hvertfall jeg! Jeg som lever på uføretrygd har ikke den helt store økonomiske friheten akkurat. Så ja takk, jeg tar gledelig i mot 30 000kr ekstra i året. Slank har jeg og en drøm om å bli igjen og det er liten tvil om at jeg absolutt bør bli sunnere. Så jo, jeg er overbevist!

Det hele begynte i midten av forrige uke. Jeg måtte bestille time hos dyrlegen til Fanta, ikke noe alvorlig men hun har dobbelt sett med hjørnetenner og må altså trekke to tenner, og ble egentlig ganske drit sur når resten av pengene jeg fikk til bursdagen nå må brukes til dette. Jeg hadde jo så lyst på den derre MacBook'en. HAR jo så lyst på den derre MacBook'en! Så jeg begynte å tenke litt. Hva kan jeg gjøre for å forbedre økonomien min? Og så begynte jeg å regne litt...... Jeg tok for meg mine tre store laster her i livet, røyk, Pepsi Max og sjokolade, og regnet ut hva jeg egentlig bruker i året på disse helt unødvendige tingene. Og når jeg så den summen på kalkulatoren så ble jeg skremt!!  28 800 lyste i mot meg. Jeg var sikker på at jeg hadde regnet feil. Men jeg hadde ikke det. 

Så det eneste jeg trenger å gjøre for å være nesten 30 000kr rikere på denne tiden neste år, det er å kutte ut disse tingene. Slutte å røyke. Ikke spise sjokolade hver dag. Drikke vann, ikke Pepsi Max. Det er latterlig lettjente penger egentlig og jeg skal ha de pengene!!!! Så ikke mere røyk på meg! Jeg har litt melkesjokolade igjen i kjøleskapet, den skal jeg spare til lørdag. Jeg har nesten 1,5L Pepsi Max igjen, men når den er tom er det tomt. Da er det slutt. Nå skal det spares penger!

Jeg kunne jo hatt en haug med MacBook'er jeg hvis jeg bare hadde innsett dette tidligere. Eller jeg kunne hatt meg en liten bil faktisk. Ikke at det er noe jeg vil prioritere, men det setter jo ting i perspektiv. For vi snakker faktisk ca 2500kr i mnd her. For meg er det mye penger! 

Og hvis jeg i tillegg mister vekt fortere, for det vil jeg selvfølgelig gjøre når jeg kutter ut brus og snop, så er dette en vinn-vinn situasjon. Jeg finner ingen argumenter for å ikke tjene disse 30 000 i året. For sparte penger er tjente penger, i alle fall for meg.

Så kan man jo selvfølgelig komme med den der at "du må ikke slutte med alt på en gang, da klarer du det aldri." Vel, for noen er det sikkert sånn. For meg funker det best å bare kutte ut alt og ikke tenke noe mer på det for da blir det ikke et prosjekt eller en greie. Nå er det bare sånn at jeg ikke skal handle røyk, brus og snop hver dag lengre og så er det liksom ikke noe mer å si om den saken. Jeg bare gleder meg til å se beløpet på sparekontoen øke fra uke til uke jeg!

 

 

Cecilie

JEG HVERKEN KAN, VIL ELLER SKAL

De tre siste ukene har vært som en eneste lang emosjonell berg-og-dalbane og har tappet meg helt for energi. Selv om uken etter dette "komme ut" innlegget mitt var preget av støtte og positive tilbakemeldinger så var det en påkjenning å poste det. Og når jeg allerede mandag sa ja til at avisen kunne publisere det lørdag så ble det en uke preget av nervøsitet til tross for hundrevis av fine meldinger fra kjente og ukjente.

Dessuten var det akkurat som om luften gikk litt ut av meg etter at jeg postet det innlegget på bloggen. For jeg hadde båret så lenge på dette og plutselig slapp jeg å tenke mer på det. Det var en befrielse på alle mulige måter, men akkurat slik man ofte blir litt småsyk når man endelig har ferie og kan tillate kroppen å slappe av så følte jeg meg bare tom for energi. For nå kunne jeg slappe av.

Men så tok jeg den grusomme telefonen til dyrlegen angående Toya og gikk virkelig en helvetesuke i møte. En hel uke gikk jeg og visste at hun skulle avlives og det var rett og slett jævlig. Men jeg er egentlig glad for at jeg visste og at vi fikk den uken. For jeg fikk tatt skikkelig farvel med henne og når dagen kom og Toya hadde sovnet for godt så hadde jeg på mange måter sørget en uke allerede. Og jeg hadde forberedt meg på tiden som kom uten henne. Men den har vært forferdelig tung denne siste uken også. Jeg savner Toya noe helt forferdelig og fortsatt er tomheten etter henne nesten uutholdelig. Men Fanta gjør det utholdelig. Hun lokker frem både smil og latter i en tung tid og hun gir meg noe å være opptatt med. For egentlig skulle jeg ønske at jeg bare kunne gå i hi et par måneder etter disse siste ukene, men jeg kan jo ikke det. Jeg hverken kan, vil eller skal det. 

Det å holde fast ved sorgen over tapet av Toya kan kanskje føles som at jeg på en måte fortsatt holder fast ved henne, men hun er ikke her lengre. Jeg må akseptere det og se fremover. Jeg må glede meg over alt annet jeg har i livet. Og jeg må glede meg over nesten 12 år med gode minner sammen med Toya. 

Nå er det Fanta jeg skal gå veien videre med og skape mange fine minner sammen med. Og hun smelter hjertet mitt hundrevis av ganger hver dag så jeg har mye å være takknemlig for. Jeg skal bruke alt jeg har av tid sammen med Fanta for å gi henne et trygt og godt liv med gode rutiner og trygge rammer. Jeg skal være tilbake på bloggen daglig og legge ned tid og arbeid i å ha gode innlegg på bloggen min. Forhåpentligvis....... Jeg skal fylle dagene med gode opplevelser og leve livet. 

Toya bærer jeg med meg i hjertet for alltid, jeg trenger ikke å grave meg ned i sorgen for å holde fast ved henne.

 

 

Cecilie

SÅ UENDELIG LANGT UNNA MEN LIKEVEL SÅ SKREMMENDE NÆR

Jeg klarer ikke helt å finne motivasjon til å blogge om dagen. Eller, jeg har uendelig mye jeg trenger å skrive meg gjennom, men jeg tenker at det passer seg bedre i dagboken min enn her på bloggen. Det er begrenset hvor mye dere vil lese om hvor trist og vanskelig jeg syns dette med Toya er. Og det er mye det som opptar tankene mine om dagen. For mandagen er så uendelig langt unna, men likevel så skremmende nær.

Det er grusomt å gå sånn og vente på at dagen skal komme. Dagen da jeg skal ta farvel med min aller,aller beste venn gjennom så mange år. Samtidig som jeg skulle ønske at jeg måtte vente evig.At dagen aldri ville komme. Men det gjør den.

 

En helg har vi igjen sammen. En verdifull helg før jeg må ta farvel med deg. Snille, gode, lojale, rampete du. Bare tanken gjør det vanskelig å puste. Klumpen i halsen føles kvelende. Det blir en del tårer i løpet av en dag. Men heldigvis er Fanta her og. Hun lokker frem både smil og latter. Hun hjelper meg å fokusere på andre ting. Hun er lyset, ikke bare i enden, men langs hele veien i den tunnelen av sorg jeg nå skal gå.

 

Takk og pris for Fanta! Takk og lov at jeg tok avgjørelsen om å få ny hund før vi måtte ta farvel med Toya.

 

Jeg stakk egentlig bare innom bloggen for å si noen ord om hvorfor det muligens blir litt stilt fra meg en liten stund, men nå fikk jeg nå jammen delt litt tanker med dere i dag også.

 

Satser på en litt lystigere tone på bloggen i fremtiden!

 

Cecilie

ET JÆVLIG VALG Å MÅTTE TA

Jeg skulle stå tidlig opp og få gjort en hel haug med ting her hjemme i dag. Men jeg sto ikke tidlig opp. Ville ikke at dagen skulle begynne. For i det jeg sto opp og begynte dagen måtte jeg også ta den telefonen. Jeg måtte ringe dyrelegen og ta den samtalen jeg har øvd meg på hundrevis av ganger den siste uken. Jeg måtte ringe dyrelegen og si at jeg tror tiden er kommet for å vurdere om livet til min aller beste venn gjennom 11,5 år nå må avsluttes. En grusom telefon å ta. Et jævlig valg å måtte ta.

Men du er blitt gammel nå min venn. Og alle småplagene dine er ikke bare småplager når vi legger de sammen. De påvirker livskvaliteten din i så stor grad at jeg nå kan se på deg at du ikke har det så godt lenger. Men jeg har enda et lite håp. Et lite håp om at de skal finne ut at du bare trenger noe medisin og så får jeg enda noen år sammen med deg. Selv om jeg innerst inne vet at det bare er ønsketenkning.

Heldigvis har vi litt tid sammen igjen enda. For vi har ikke time før mandag om en uke. Siden det ikke er akutt i den forstand trengte vi ikke å få akuttime. Men det blir en lang og vanskelig uke for meg. Du er heldigvis lykkelig uvitende om hva som skal skje. Likevel vet jeg at du skjønner at det er noe. Jeg vet at du vet når jeg er lei meg. Jeg gråter jo mye nå. Og kommer til å gjøre det hele uken. For jeg er ikke klar til å ta farvel med deg Toya. Jeg er ikke klar til å leve et liv uten deg. Jeg er ikke klar. Og jeg har fortsatt et lite håp.....

Cecilie

JEG ER 25KG LETTERE

Men bare mentalt dessverre...... Kroppen er fortsatt like stor og tung som den var søndag kveld. Foreløpig hvertfall. Jeg har nemlig stor tro på at den jobben nå vil gå mye lettere. For jeg trenger ikke å gjemme meg lengre. Nå vil jeg blomstre!

Jeg har kjempet mot og slitt med denne overvekten i 17 år nå. Vært nær ved å vinne et par ganger også. Men har falt tilbake i gamle uvaner litt for lett. Og kanskje med vilje? For overvekten ble skapet mitt. Og den ble skjoldet mitt. Hvis det ble stilt spørsmål rundt at jeg har vært singel så hadde jeg et standard svar som stoppet den «debatten» rimelig kjapt. «Se på meg da, ingen som vil ha noe så stort og stygt som dette» sa jeg og slo ut med armene. Uttalelsen fikk blandete reaksjoner, men jeg slapp mere mas om min sivilstatus. Og etterhvert gjorde jeg denne uttalelsen til en sannhet. En sannhet for meg. Og da ble den en trygghet. En sannhet om at jeg var så stor og stygg at ingen ville ha meg. Og nettopp der lå  tryggheten, i at ingen ville ha meg. For da trengte jeg ikke å ta stilling til egen legning og enda mindre å snakke høyt om den. Overvekten ble mitt eget lille, koselige skap fylt med sjokolade og smågodt.



Men så ble det for trangt. Ubehaget ble for stort. Og lysten til å leve livet tok over. Så nå tror jeg at jeg for første gang på 17 år er mentalt klar for å ta opp kampen mot kiloene. Og denne gangen er det realistisk å tenke at jeg kan klare det.

Jeg har allerede mistet 5 kg den siste mnd så det går absolutt rett vei. Og det skal jeg sørge for at det fortsetter å gjøre!

Faktisk tror jeg at det kommer til å gå mer av seg selv nå. Uten at jeg tenker noe videre over det. For jeg har ikke behov for å gjemme meg lengre. Og når det behovet forsvant så forsvant også dette higet etter å stadig «putte noe i trynet.» Jeg har gitt slipp på et enormt følelsesmessig kaos og trenger ikke lenger å stoppe tankene med å spise på meg dårlig samvittighet for å få noe annet å tenke på. For å skape et annet tankekjør som det var lettere å forholde seg til.

Foreløpig er jeg 25kg lettere mentalt, men det skal ikke bli lenge til vekten viser minus 25 den også. Jeg er klar til å blomstre nå!


Cecilie

JEG SKAMMER MEG!

Når jeg skrev det innlegget på mandag så tenkte jeg at det var eneste gangen jeg skulle bruke bloggen til å vie meg og min legning oppmerksomhet. At jeg ikke skulle fokusere noe mer på det etter det. Jeg skulle "komme ut" en gang for alle og så være ferdig med det. Men det ble jo ikke sånn. Jeg kunne ikke la det bli med det. Ikke etter den enorme responsen jeg har fått. 

Hele uken min så langt har i hovedsak vært preget av mandagens innlegg. Og sånn ser jeg for meg at resten av uken vil bli også. Neste uke og kanskje. For på mange måter føler jeg at jeg må gjennom det jeg følte på på mandag like før jeg postet innlegget en gang til når jeg nå har sagt ja til at Bergens Tidende kan få publisere innlegget mitt som debattinnlegg i avisen. Med fullt navn og bilde. Det er med skrekkblandet fryd jeg venter på at det skal publiseres. For selv om jeg nådde ut til svært mange med innlegget mitt så er det ikke tvil om at det nå vil nå ut til mange fler og andre lesere enn blogglesere. Et helt annet publikum. Kanskje et mer fordømmende publikum? 

Ser dere hva jeg gjør her? Til tross for mandagens fantastiske opplevelse hvor jeg erfarte at folk slett ikke er så fordomsfull som jeg trodde, så har jeg likevel en sånn forutinntatthet om at jeg vil møte fordommer. At folk vil dømme meg. Sitter jeg ikke da her, like uvitende og blendet av mine egne fordommer som jeg mener at de som dømmer meg er?

For var det ikke egentlig fordommer som hindret meg i å komme ut tidligere? Jeg føler at jeg gjorde gode medmennesker til monstre i mitt eget hode, overbevist om at de ikke ville akseptere meg. Og jeg skammer meg! Jeg skammer meg over at jeg trodde så lite om folk. Jeg skammer meg over at jeg bare gikk ut i fra at folk ville være smålig. Jeg skammer meg over at jeg ikke trodde på godheten i mennesket. Og jeg skammer meg over at jeg ikke stolte på dere.

Det var frykt som lå til grunn for alle disse skremmende tankene jeg hadde om å komme ut, men er det ikke ofte frykt som er grobunn for fordommer? Jeg må ihvertfall legge vekk mine fordommer mot helt vanlige, fine folk før jeg har noen som helst rett til å forvente at ingen skal ha fordommer mot meg. Og det må jeg nok jobbe litt med.  Ganske mye faktisk.

Jeg har alltid gått rundt med en følelse av å ikke passe helt inn. Ikke være noe særlig likt her i bygden vår. Følt at alle har hatt en mening om meg og pratet om meg. Negativt ladet. Ganske innbilsk egentlig. For sannheten er vel at de aller fleste har nok med seg selv og egne liv til å ha så mye tid til å tenke så mye på andre. Aller minst meg. Jeg har ikke noe særlig nettverk her hjemme lengre. Noe jeg må ta mye av ansvaret for selv. For jeg har brent mange broer nettopp fordi jeg har følt at jeg ikke egentlig var god nok. At jeg ikke egentlig var så godt likt. At det var bedre å holde seg hjemme, trygt innenfor mine fire vegger, alene. Ikke gi folk mer å mislike ved meg. 

Mange ganger har jeg tenkt at jeg kanskje bare burde pakke og flytte langt vekk. Til et sted der ingen kjenner meg. Begynne helt på nytt. Men jeg har jo egentlig prøvd det og. Jeg flyttet jo til Sogndal. Og det angrer jeg ikke på. I Sogndal traff jeg fantastiske mennesker og knyttet relasjoner med noen av de vakreste sjelene jeg noensinne har møtt. Men heller ikke de har jeg klart å ta vare på. Også de broene ble brent. Fordi jeg lager en masse surr oppi hodet mitt om hvor sterkt alle misliker meg. Helt uten grobunn i virkeligheten. I hvertfall tror jeg det. 

For hvis det er en ting dere viste meg på mandag så er det at dere ikke har noe som helst i mot meg. At bygden min støtter meg og at jeg fortsatt hører hjemme her. At jeg hører til. At jeg er god nok. Og viktigst av alt, at broene ikke er brent. Jeg kunne skrevet en hel bok med takknemlige ord og likevel ikke fått uttrykt min takknemlighet. Men vit at jeg er veldig klar over hvor heldig jeg er. 

 

Det blir skrevet litt sånn i hurten og sturten dette innlegget for jeg har ikke tid til å blogge senere i dag. Og ikke har jeg tid til å lese korrektur eller noe før jeg poster det, men det får bli med dette i dag. Nå må jeg løpe. Skal avgårde og treffe fotografen til Bergens Tidende........

 

Cecilie

MER CECILIE, MINDRE HUND

Jeg føler vel i grunn at bloggen tok en litt ny vending de siste par dagene. En mer personlig vending enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt til å ta med denne bloggen. Men det er nok da jeg skriver best. Når jeg kan skrive helt ektefølt om noe som opptar meg og tankene mine. Så det blir nok mer Cecilie og mindre hund enn planlagt på bloggen fremover.

I utgangspunktet ville jeg jo i hovedsak blogge om Fanta og hennes oppvekst fordi jeg er så innmari glad i og stolt over den lille rampejenten. Ikke sånn å forstå at jeg er mer glad i henne enn i Toya, på ingen måte! Toya vil alltid være noe helt spesielt for meg. En ting er at hun var den første hunden min, men hun har fulgt meg gjennom situasjoner jeg håper aldri oppstår igjen. Ingen har "holdt hånden" min og sett meg gråte så mye som Toya. Ingen har tålmodig hørt på alt jeg har hatt behov for å få tømt meg for som Toya har. Bare Toya har sett Cecilie uten masken på i lang lang tid og elsket meg betingelsesløst likevel. Toya vil alltid være spesiell for meg. Men hun er en gammel dame på over 12 år så det er ikke akkurat mye som skjer i livet hennes. Fanta går jo på kurs og finner på all slags rampestreker om dagen så der er det mye å blogge om sånn sett. Men noe sier meg at dere vil ha mer Cecilie, mindre hund.. Stemmer det? 

 

Jeg kommer ikke til å bli en LHBT blogg på noen som helst måte, men det er jo et miljø jeg vanker i og dermed bruker en del tid på så det vil nok komme mer fra den kanten. Videre er det jo fortsatt en viktig kamp å kjempe her og hvis jeg kan bruke bloggen til å skape blest om eller gå foran som eksempel, eller hva som i helst i positiv retning for kampen generelt eller enkeltmennesker så ønsker jeg jo selvsagt å gjøre det.

 

Men hva skal til for at nettopp du vil fortsette å lese bloggen min? Hva vil du vite mer om? Hva fanger din interesse og hva vekker din nysgjerrighet? Si meg hva du vil ha så skal jeg prøve å levere etter beste evne.

 

Cecilie

AKKURAT DET HADDE JEG IKKE SETT FOR MEG

Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg si?

Jeg kan ikke si annet enn takk. Tusen, millioner takk til alle som leste innlegget jeg postet i går, alle som delte og alle som kommenterte. Jeg er så utrolig takknemlig og ydmyk for all den støtte, aksept og oppmuntring dere viste i går og som fortsatt strømmer på i dag. Det har plinget inn med meldinger på messenger, på bloggsiden på Facebook, på SMS, på WhatsApp og på Snapchat. Noen har ringt meg, noen har henvendt seg til meg ute når jeg har møtt på dem og det har vanket masse klemmer og klapp på skulderen.

Ikke én eneste negativ kommentar har jeg fått så langt. Og jeg kan ikke med ord få sagt hvor mye hver tilbakemelding har betydd for meg.

Jeg er forberedt på at fremtiden nok vil bringe opplevelser av det mer negativet slaget også i forhold til hvem jeg er, men hva gjør det når jeg har hundrevis av så fine folk som dere i ryggen? Dere har gjort meg sterk. Takk!

 

Jeg hadde et håp om å nå ut til mange med innlegget mitt i går, mye for min egen del men også for alle dere som er i samme eller lignende situasjon som jeg selv var i for bare to dager siden. Hvis jeg bare har nådd ut til en av dere og banet veien for deg så du selv kan kaste masken så har jeg oppnådd det jeg ønsket. Hvis jeg fikk overbevist bare en av dere om at det aldri er for seint, at det fortsatt er mulig å leve det livet du alltid har ønsket, så har jeg oppnådd det jeg ønsket. Hvis jeg bare har nådd ut til en av dere ungdommer som trodde at dere aldri kunne våge å være dere selv, men som nå ser at man kan overkomme frykten for hva alle andre vil mene, så har jeg oppnådd det jeg ønsket.

Og at jeg har nådd ut til mange er også deres ære. Alle dere som leser bloggen min og alle nye lesere som kom til i går. Jeg hadde godt over 700 unike lesere i går og nesten 1500 sidevisninger. Akkurat det hadde jeg ikke sett for meg. Når jeg på forhånd tenkte at jeg håpet å nå mange så håpte jeg på et par hundre lesere. Men jeg sklei rett inn på 3. plass på topplisten i Bergen og kom helt opp på 69.plass på topplisten for hele landet. For meg er dette en prestasjon. Men en prestasjon jeg må takke dere for. For uten leserne mine er jeg absolutt ingenting. Og jeg skulle ønske jeg klarte å holde på dere alle sammen. For selv om jeg sier at jeg ikke er opptatt av følgere og lesertall så blogger jeg jo fordi jeg vil at det jeg skriver skal leses. Hvorfor skrive offentlig hvis ikke? Så jo, jeg har et ønske og et mål om å være blandt topp 10 på bergenslisten fremover og jeg skal legge ned tid og arbeid i bloggingen i håp om at nettopp du vil fortsette å lese.

Jeg skal fortsette å by på meg selv, noe som vil bli mye lettere nå som jeg kan være helt meg selv. Og jeg begynner å ane konturene av en karakter og en historie som må skrives, basert nettopp på min historie og min opplevelse det siste døgnet. En historie jeg vurderer sterkt å publisere kapittel for kapittel her på bloggen. Ikke en helt tradisjonell måte å blogge på, men så har jeg vel også fått bevist nå at jeg ikke er helt tradisjonell.

Takk for tiden du bruker til å lese det jeg skriver, takk for at du engasjerer deg ved å kommentere innleggene mine enten her på bloggen eller på bloggen sin Facebook side. Hvis du ønsker å følge meg og bloggen min på Facebook så er adressen https://www.facebook.com/eriksencecilie/

Skulle gjerne fått den linkingen til Facebook siden min til å se litt mer proff ut, men jeg er fortsatt stuck med denne gamle iPaden så det får bli som det blir inntil videre. Jeg gleder meg uansett til fortsettelsen både når det gjelder bloggen og livet generelt. Håper du blir med videre du også.

 

Cecilie

ET INNLEGG JEG IKKE VET OM JEG HAR MOT NOK TIL Å PUBLISERE

Helgen ble alt annet enn slik jeg hadde tenkt til at den skulle bli og det var i grunn ganske kjipt. Det ble en lang og ensom helg og jeg kjenner at nå bare må jeg ta noen grep for å komme meg videre i livet. For å kunne leve resten av livet mitt uten dette konstante mørket jeg føler jeg har hengende over meg. For mørket er i ferd med å svelge meg, levende og hel. Jeg er i ferd med å gå til grunne og jeg kan ikke la det skje. Jeg skylder både meg selv og alle som er glad i meg å ikke la det skje. 

Egentlig skulle helgen min bestå av både date, innflyttingsfest hos gode venner og kamp på stadion. Daten og festen måtte jeg droppe fordi forkjølelsen og feberen tok meg, men kampen på stadion fikk jeg heldigvis med meg.  Forøvrig en ganske deprimerende opplevelse det og....

 

Det ble en sånn helg der jeg ble sittende å gruble. Gruble på når tiden egentlig er inne. Når er det okei å bare ta 100% hensyn til seg selv? Jeg vet ikke om det er okei at jeg gjør det fra nå av, men jeg må gjøre det likevel. Jeg har rukket å bli 40 år for pokker. Jeg har sannsynligvis (og forhåpentligvis) levd over halve livet mitt. Er det da så ille å ønske og leve resten av det livet jeg har igjen slik jeg ønsker? Kanskje det kan føre til at jeg ikke lenger tenker forhåpentligvis slik jeg skrev i parentesen like over her. For det kan jo virke litt dramatisk å skrive det sånn. I verste fall kan jeg kanskje til og med oppfattes med et ønske om å dø. Det har jeg absolutt ikke. Jeg syns bare 40 år til høres slitsomt ut. Men kanskje de neste 40 ikke blir så slitsom hvis jeg kan få være Cecilie på ekte da? Og jeg syns det er synd at det i det hele tatt skal være en greie. Jeg syns det er synd at det skal være en greie at den ekte Cecilie er den Cecilie som liker kvinner og ikke menn. Den ekte Cecilie er skeiv som bare det. Og hun er nødt til å få komme ut av dette skapet nå. Helt ut.

Jeg kom ut til de som betyr noe, mine nærmeste, for 3 år siden så jeg har forsåvidt trippet ut av skapet, men jeg står liksom med døren på gløtt hele tiden. Smiler og spøker med,når det i en eller annen sammenheng kommer opp at "plutselig dukker HAN opp." Jeg ler det bort og skylder på at mine 15 år som single er en god indikator på at det ikke skjer. Andre ganger sier jeg som sant er at jeg ikke vil at HAN skal dukke opp. At jeg aldri mer vil ha en mann i livet mitt. For det er jo sannheten. Hvertfall halve sannheten. Skulle jeg vært helt ærlig hadde jeg jo fulgt opp og sagt noe sånt som "jeg liker kvinner jeg skjønner du." Men dit har jeg ikke kommet enda. For hvis jeg skal være helt ærlig så skulle jeg ønske det ikke var sånn. Jeg skulle ønske jeg var straight og at mitt kjærlighetsliv ikke måtte bli en greie. Så selv etter at jeg kom ut i 2014 har jeg datet et par menn. Søkt tilbake til skapet. Håpet at jeg skulle finne ut at menn funket for meg likevel, men nå må jeg bare godta at dette er den jeg er. 

Jeg skulle ønske at jeg ikke måtte være redd for folks reaksjoner etter at jeg har publisert dette innlegget. Hvis jeg finner mot nok til å publisere det. Det gjenstår å se. I skrivende stund er klokken 04.25 og jeg er våken på andre døgnet så det skal i hvertfall ikke publiseres akkurat nå. Men der har du det igjen. Hva tror du jeg bruker disse våkenettene på? Jeg grubler.  Jeg er i ferd med å gruble meg syk. Jeg er i ferd med å gruble meg syk over hvorvidt det er ok å begynne og leve som den jeg egentlig er. Jeg kan ikke la det skje.

Hvorfor lar jeg det være et så stort problem for meg når alle rundt meg som vet det ikke ser på det som et problem? Jeg har ikke svaret på det selv en gang. Om bekjente slutter å hilse på meg på butikken kun basert på hvem jeg blir glad i så er vel ikke akkurat det et tap verdt å bry seg med? Hvis folkene jeg går på hundekurs med slutter å prate til meg på kurset kun basert på hvem jeg blir glad i så er det vel ikke meg som eier et problem? Hvis noen velger å snu meg ryggen kun basert på hvem jeg blir glad i så var de vel ikke verdig en plass i livet mitt uansett?

Men så føler jeg at jeg svikter alle de som er viktig for meg. Jeg føler at jeg svikter dem nettopp fordi jeg er den jeg er. For hva hvis mine foreldre eller lillesøster opplever kommentarer og ubehageligheter på grunn av meg? Hva om datteren min plutselig får en vanskeligere hverdag og opplever å dømmes av andre på grunn av meg? Hva hvis mine to tanteskatter, som ikke har begynt på skolen enda, får en lang og ubehagelig skolegang preget av mobbing på grunn av meg?

Burde jeg bare bli her inne i skapet? Burde jeg bare beholde masken på og late som jeg har det bra? Jeg har vært ganske god på akkurat det så langt i livet mitt. Kunne jeg ikke bare fortsatt med det de årene jeg har igjen her på jorden? Er det for egoistisk av meg å ikke ville leve resten av livet halvveis? Har jeg rett til å sette min egen lykke foran alle de jeg er glad i? For det er det jeg føler jeg gjør hvis jeg nå bestemmer meg for å trykke "lagre og publiser" på dette innlegget. Noe jeg fortsatt ikke vet om jeg noen gang kommer til å gjøre. Tør jeg? Tør jeg å vise dere hvem jeg egentlig er? Jeg vet ikke......

Men det jeg vet er at jeg ikke er noe glad i merkelapper og absolutt ikke har noe behov for å sette en merkelapp på meg selv. Det jeg derimot har et stort behov for er å kaste masken og bare være meg.

Cecilie

 

VEIEN VIDERE

Endelig fant jeg tid til å blogge igjen. Eller altså, tid til blir jo kanskje feil. Overskudd er vel mer riktig å si. For sannheten er at jeg har brukt overskuddet mitt på å faktisk leve livet mitt. 

Sist gang jeg sluttet å blogge var det fordi jeg ikke hadde noe liv, ikke noe innhold i hverdagen og dermed ikke hadde noe å blogge om. Denne gangen ble det altså stille fordi livet kom i veien. På en god måte. For det føles godt å ha et liv igjen. Det føles godt å ha en omgangskrets, sosial omgang, innhold i hverdagen hver eneste dag, avtaler å overholde og alt det et normalt liv inneholder. Men så er jeg dessverre i den situasjonen at jeg ikke har overskudd til å leve et normalt liv slik de fleste av dere gjør. For når jeg har brukt noen timer en formiddag på å være frivillig på Haukeland eller være sosial med venner så er jeg ganske tom. Men det er to hunder som trenger meg når jeg kommer hjem så da bruker jeg resten av energien min på de. Og selv om det da kan være mange ledige timer igjen av ettermiddagen og kvelden så er jeg tom. Da får jeg unna det viktigste av husarbeid i etapper og utover det klarer jeg ikke å gjøre så mye mer.

 

En annen ting som har holdt meg litt tilbake fra å blogge er at jeg rett og slett syns det er vanskelig. Jeg har liksom ikke noe system på bloggen min så jeg syns det er vanskelig å sortere ut hva jeg skal blogge om av det jeg både opplever i hverdagen og alle tanker som surrer rundt i hodet mitt. Så jeg har fundert en del på veien videre med bloggen. For jeg vil absolutt fortsette å blogge. Men burde jeg gjøre bloggen mer om til en tema blogg og bare blogge om et spesifikt tema? Burde jeg systematisere den mer med å ha faste tema på faste dager? Eller kan jeg klare å få system i denne mer tilfeldige stilen jeg har holdt meg til så langt? Jeg har nok mest tro på at jeg prøver på det siste der. 

Jeg vet i hvertfall at jeg må gå tilbake til å kladde innleggene for hånd før jeg skriver de her på bloggen. Sånn er jeg bare satt sammen. Gammeldags rett og slett. Men jeg tenker mye bedre med pennen i hånden og papir foran meg enn med skjerm og tastatur. På en eller annen merkelig måte er en rotete kladd mye mer oversiktlig for meg enn mine egne tanker. På papiret kan jeg rable ned etterhvert som jeg kommer på ting som er relevant for innlegget for så å redigere ved å rable over, sette ring rundt og piler hit og dit. Jeg skriver mye bedre på den måten og selv om det er mye mer tidkrevende så kommer jeg til å gjøre det slik. Skriving er mitt kreative uttrykk og selv om jeg er helt på amatør stadiet vil jeg jo at resultatet skal bli bra. 

Skriving har alltid lagt mitt hjerte nært og jeg har skrevet mye oppgjennom, både dikt og noveller. Men jeg har aldri tatt vare på noe av det. Angrer litt på det i grunn. 

Det er en stund siden jeg sist satt meg ned og fordypet meg i skrivingen men har fått lysten tilbake og kommer til å ta opp igjen den type skriving også fremover. Og leker litt med tanken på å kanskje publisere noe av det jeg skriver her på bloggen. Som en slags eksponeringsterapi. For grunnen til at jeg aldri har tatt vare på noe av det jeg har skrevet er jo at jeg skammer meg over hvor dårlig det er og dermed er livredd for at noen skal komme over det og faktisk lese det. Faktisk var, og er fortsatt, den frykten så voldsom at jeg for mange år siden gikk til anskaffelse av en makuleringsmaskin. For alt jeg har skrevet har jeg skrevet for hånd, for så å makulere det så det skulle være borte for alltid. Men kanskje jeg skal lage meg en kategori her på bloggen hvor jeg poster noe av det jeg skriver eller utdrag av det. Hva tror dere om det? Det er bare en tanke jeg leker med og det sitter langt inne kjenner jeg, men nettopp derfor bør jeg kanskje gjøre det. Jeg har overvunnet stort sett alt jeg har båret med meg av angst i livet nå så det er på tide å overvinne denne prestasjonsangsten når det kommer til skrivingen min også.

 

Ellers har det jo skjedd litt siden sist jeg blogget. Blandt annet har jeg blitt et helt år eldre. Og jeg rakk akkurat å runde 40 før jeg måtte gå til anskaffelse av mine første lesebriller. Er ganske overrasket over at jeg selv syns jeg kler de.

Jeg nevnte jo at jeg ønsket meg penger til bursdagen fordi jeg sparte til MacBook. Jeg fikk en fin sum til den store dagen og kunne absolutt kjøpt meg MacBook, men jeg prioriterte litt annerledes. For, som dere kanskje husker, så begynte jeg jo på valpekurs med Fanta og her fikk vi etterhvert tilbud om en kurspakke på de to påfølgende kursene til en god pris. Men likevel en pris jeg ikke ville hatt mulighet til å betale uten de bursdagspengene så da valgte jeg å prioritere dette og heller spare noen måneder til før jeg går til innkjøp av det jeg nå er usikker på om blir en ny IPad eller en MacBook. Det blir uansett ikke aktuelt før på nyåret så dere får bare overse den dårlige kvaliteten på design og utforming av innlegg inntil videre.

Men nå kødder denne gamle iPaden seg sånn at det er umulig å skrive noe som helst så da er det bare å avslutte. Jeg kommer plutselig tilbake. Håper du titter innom igjen du også.

 

Cecilie

PÅ TIDE Å HENTE SEG INN IGJEN

Så ble det brått stilt fra meg igjen da. Og sånn blir det nok fra tid til annen. For sannheten er nok den at helsen er hakket dårligere enn det jeg egentlig vil innse. Så valpekurs to dager i uken og en frivillig vakt på HUS i uken, det stjal alt jeg hadde av energi. Faktisk ble det for mye for meg det også så jeg måtte kaste inn håndkleet og ta en pause fra HUS. Jeg ble fort betraktelig mye dårligere og da valgte jeg å roe ned før jeg fikk blødninger og alt det ulcerøs kolitt så lett kan føre med seg hvis det blir for mye. Heldigvis føler jeg meg litt bedre nå og skal tilbake som frivillig fra neste uke. Det gleder jeg meg til.

Og siden energien så smått er på vei tilbake nå så er det på tide å hente seg inn igjen når det kommer til blogging, turgåing og trening også. For det har ikke blitt mye turer i det siste. Altså, jeg går jo tur med hundene hver dag, men jeg har ikke orket å gå lengre enn nødvendig med de dessverre. Skal bli godt å komme seg ut og få brukt seg litt igjen, både for meg og for hundene.

Har et håp og et mål om daglige innlegg på bloggen også. Mye har skjedd siden sist, jeg har blandt annet blitt et helt år eldre he he, men det blir jo bare rot hvis jeg skal begynne og skrive om alt her nå. Jeg får porsjonere det ut i forskjellige innlegg fremover. Da går jeg hvertfall ikke tom for noe å blogge om på en stund ha ha.

Men i kveld stakk jeg altså bare innom for å si at jeg er tilbake. Nå skal jeg nyte resten av onsdagskvelden og glede meg til ny tatovering i morgen. Kanskje det blir et helt eget innlegg om akkurat det i morgen? 

 

Cecilie

 

OMBESTEM DEG, VÆR SÅ SNILL........

Ja, jeg snakker om valget i dag. Nei, jeg snakker ikke om hvem du skal stemme på. Jeg snakker om at du må stemme. Jeg kommer med en bønn til alle de som velger å ikke stemme. Ombestem deg, vær så snill.....

Du har ikke bare rett til å stemme, du har plikt til å stemme. Mener nå jeg da. Jo da, det er frivillig om man vil stemme eller ei, men har vi ikke alle sammen et ansvar for å dra lasset sammen? Vi drar i ulike retninger ja, men har vi ikke alle et ansvar for å være med å dra i den retningen vi mener er best for oss alle? Ikke bare best for deg, men best for Norge som nasjon, oss som samfunn, dine medmennesker og til slutt deg selv. For det å stemme handler om mer enn regnestykket som gjør at du sitter igjen med mest i din lommebok. Det handler om å trygge velferdsstaten. Det handler om å sikre fremtiden, ikke først og fremst min og din, men våre barn og barnebarns fremtid. Det handler om å "ta en for laget." Det handler om å slå et slag for de som stiller svakest i samfunnet vårt. Det handler om inkludering. Det handler om fordeling av goder. Det handler om så mye viktig at du ikke bare kan lukke øynene å gi faen. 

 

Jeg har fulgt den politiske debatten i sosiale media og media forøvrig ganske tett. Jeg er på ingen måte spesielt god på politikk eller politisk engasjert, men jeg følger ekstra nøye med i valgårene, det være seg kommunevalg eller Stortingsvalg. Og det er en ting som bekymrer meg. Skremmer meg faktisk. Og det er kommentarer i sosiale medier som "jeg kan ikke noe om politikk så jeg vet ikke hva jeg skulle stemt uansett."  Så lær da! Les deg opp, om ikke annet så hvertfall hovedsakene de ulike partiene går til valg på. Eller de som syns politikk er så kjedelig at de ikke "gidder å bry seg." Er din egen skjebne kjedelig? I den grad vi kan være med å påvirke vår egne skjebne så er vel det å stemme noe av det nærmeste vi kommer. Og kanskje syns du det er kjedelig, men da er det på tide å vokse opp! Livet er ikke fest og morro hele veien så ta ansvar og lær deg det viktigste for å kunne ta din del av ansvaret og stemme!

Og så er  det de som mener at det ikke er vits å stemme for de "liker hverken Erna eller Jonas." Valget handler om mer enn statsminister posten. Det handler om så mye mer. Så hvis du mener at det ikke er vits å stemme,eller at du stiller deg likegyldig til fremtiden så har jeg en bønn til deg; ombestem deg, vær så snill......

 

                                                                               GODT VALG!

 

Cecilie

 

 

#valg #valgdag #stortingsvalg #stemmerett

 

I DAG ER TROSS ALT FØRSTE DAGEN I RESTEN AV MITT LIV

Om 13 dager fyller jeg 40 år. Det vil si at jeg har levd nesten halve livet mitt som overvektig. Hvordan skjedde det? Hvorfor lot jeg det skje? Jeg er ganske sint på meg selv for dette. Og oppgitt. Men nok er nok! Resten av livet mitt ønsker jeg å tilbringe i en kropp jeg er mer komfortabel med og en vekt jeg trives bedre med.

Ganske nøyaktig 26kg må jeg miste for å komme ned i trivselsvekten min. Og siden dagen i dag tross alt er første dagen i resten av mitt liv bestemte jeg meg for å begynne i dag.

Ikke med noe svære greier. Er det en ting jeg har lært ifm å skulle klare å gå ned i vekt så er det 1. Ikke gape over for mye på en gang og 2. Være tålmodig.

 

For et par år siden gikk jeg ned 28kg og var på god vei til å nå målet mitt. Av en eller annen uforklarlig grunn bestemte jeg meg for å ta en pause. Mente vel at jeg fortjente det. Det ble en to år lang pause hvor jeg la på meg 9kg igjen. Enda noe jeg er sint på meg selv for. Men gjort er gjort og alt det der. Denne gangen skal jeg stå på til jeg når målet mitt og jeg skal aldri tillate vekten å gå oppover igjen. Aldri!

 

I hovedsak har jeg tenkt til å gå av meg de 26 kiloene. Samt gjøre noen små endringer i kosten, men her snakker vi hverken å telle kalorier eller å spise lavkarbo. Her snakker vi om små endringer. Bytte ut dressingen med en dæsj mager kesam. Bytte ut brødskiven med knekkebrød. Bytte ut nugattien med magert pålegg. Droppe smør under pålegg som smøreost, leverpostei osv. Droppe majonesen. Bytte ut fløte med melk. Små endringer som utgjør en stor forskjell over tid. Det var dette jeg gjorde når jeg gikk ned de 28 kiloene, det er dette jeg tenker å gjøre nå. Dette er en metode jeg vet at jeg mestrer og som jeg vet funker for meg.

 

I tillegg har jeg nå to hunder som skal ut på tur og siden jeg av ulike grunner velger å gå tur med de hver for seg kommer jeg til å gå enda mer og enda lengre nå enn før.

I dag er første dagen i resten av mitt liv og jeg skal ikke sløse bort en eneste dag til! Nå skal jeg nå målet mitt en gang for alle!

 

Cecilie

 

#overvekt #vekttap #trening #kosthold

 

JEG ER GLAD JEG IKKE VISSTE.........

6. september er en dato jeg aldri glemmer. Mandag 6. september en dag jeg aldri glemmer. Det var dagen vi mistet deg. Historien bak din død er ikke så viktig. Eller jo, den er i aller høyeste grad viktig. Men den er ikke viktig å trekke frem her i dette innlegget.

Jeg har vært på graven din i dag. Den var like stelt og fin som alltid. Heldigvis. Unnskyld for at jeg ikke besøker den like ofte som jeg gjorde. Jeg kunne skrevet "besøker deg" men det blir feil for meg. Du er jo ikke der. Du er rundt meg, du er i alt jeg gjør. I alt jeg tenker. I alt jeg føler. For du er i hjertet mitt. I hjertet mitt for alltid.

Savnet er også alltid der. Noen dager sterkere enn andre. Som i dag. Dagen du døde. Selv om det i dag er 7 år siden så gjør det like vondt. Tomheten er der alltid. Savnet blir ikke mindre med årene, men man finner en måte å leve med det på. Eller, jeg skal ikke generalisere dette. Alle opplever savn ulikt. Alle må få oppleve det og takle det på sin måte. Jeg har funnet en måte å leve med det på. Jeg velger å sette pris på den tiden jeg fikk sammen med deg. Flest dager velger jeg å smile over at jeg fikk ha deg i livet mitt. Noen dager gråter jeg fordi du ble revet bort fra oss. Men minnene lever evig. Både de gode og de mindre gode. Men de er alle minner av deg og derfor velger jeg å ta vare på dem alle sammen. For jeg var glad i deg akkurat som du var. Både dine gode og mindre gode sider. Nå er minnene alt jeg har igjen og de er alt for verdifulle for meg til å kunne slette noen av de. Jeg vil huske deg som den du var. Den jeg var så innmari glad i.

Jeg er glad jeg ikke visste at sist gang jeg klemte deg skulle bli den siste, da hadde jeg ikke klart å gi slipp. Jeg er glad jeg ikke visste at sist gang vi pratet sammen skulle bli den siste , da hadde jeg ikke klart å prate. Jeg er glad jeg ikke visste at sist gang du smilte til meg skulle bli den siste, da hadde jeg ikke klart å smile tilbake. Jeg er glad jeg ikke visste at sist gang du gråt i armene mine skulle bli den siste, da hadde jeg ikke klart å trøste. 

Men hva om jeg hadde visst? Kunne det vært unngått da? Kunne jeg gjort en forskjell? Selv 7 år etter spør jeg meg om dette titt og ofte. Jeg skulle gjort alt for å fortsatt hatt deg her. Høre latteren din. Stemmen din. Se smilet ditt. Men det er kanskje egoistisk? Du hadde det ikke så greit. Kanskje det er sant at du er på et bedre sted nå? Og kanskje sees vi igjen en gang? Inntil da lever du for alltid videre i hjertet mitt. Glad i deg, alltid

 

Cecilie

#sorg #savn 

 

 

MOTIVASJONEN ER PÅ TOPP!

I går begynte altså valpekurset og selv om det "bare" var teori, uten valp, så var det to helt utrolig læringsrike, inspirerende og motiverende timer. Til tross for noen år bak meg på høyskole så tror jeg dette er den dyktigste foreleseren jeg har hørt. Han var så flink! 

Mannen jeg snakker om er Jan Geir Marring, sjefen sjøl ved Oslo hundeskole.  En utrolig inspirerende fyr! Anbefaler deg å Google ham uavhengig av om du har hund eller ikke. Ikke bare lærte han meg en hel masse om valper generelt og læringspsykologi i løpet av disse to timene,men han minnet meg på min egen lærelyst og interesse for nettopp psykologi og pedagogikk. Jeg skal på biblioteket og låne bøker, det er nå helt sikkert! Jeg vil lære og utvikle meg i takt med at jeg lærer Fanta og ser henne utvikle seg!

På mandag begynner alvoret, da skal valpen være med på kurs og treningen kan begynne for fullt. Jeg har stor tro på at Oslo hundeskole, avdeling Bergen, kan hjelpe meg til å få min hund akkurat slik jeg ønsker at hun skal være. Og det er  en lydig hund. En hund jeg kan ha med meg hvor som helst og være helt trygg på at hun til en hver tid vil adlyde en hver kommando gitt av meg. I den grad man kan være helt trygg på det med dyr da. For vi skal jo ikke glemme det, det er et dyr med instinkter vi snakker om her.

Nå ser jeg bare veldig frem til å komme i gang på mandag. Og jeg ser veldig frem til å ta tak i min egen interesse innen psykologi og pedagogikk. Motivasjonen er på topp, viljen er på topp, så må jeg bare håpe at helsen holder seg såpass at jeg klarer å gjennomføre dette. Jeg har troen!

 

 

Cecilie

 

#valp #valpekurs #oslohundeskole #avdelingbergen #myrbødyresenter #motivaajon #inspiraajon #læring #psykologi #pedagogikk #læringspsykologi 

PÅ TIDE Å PRESENTERE SEG!

Nå som jeg har fått ut et par innlegg på bloggen og det etterhvert har kommet noen lesere til så er det vel strengt tatt på tide å presentere seg. Kan jo være greit for dere som følger bloggen min å vite litt om personen bak ordene.

Jeg begynner etterhvert å bli en voksen dame, eller burde hvertfall være det etterhvert. Jeg fyller 40 i september, men kjenner ingen tegn til den beryktede 40års krisen enda. Jeg er singel på 15 året og føler ikke noe panikk i den sammenheng heller. Jeg trives veldig godt alene og er nok kommet der at det skal en veldig spesiell person til for at jeg skal være villig til å ofre alenetilværelsen for å tilbringe mye tid sammen med et annet menneske.

Jeg har en datter på 16 år og to hunder på henholdsvis 12 år og 4 mnd. Det ligger jo da i kortene at jeg har vært alenemamma mesteparten av jentungen sitt liv, noe som i stor grad har gjort at jeg har valgt å være singel så lenge. Sannheten er vel at jeg ikke helt har troen på kjærligheten i utgangspunktet og jeg ville ikke at min datter skulle se tilbake på sin barndom som en tid fylt med voksenpersoner som kom inn i livet hennes og bare forsvant igjen. 

Toya, den eldste hunden, fikk vi som omplasseringshund når hun var 10 mnd gammel og hun har vært en ekstremt viktig støttespiller og venn for meg gjennom mange år. Jeg var en del plaget med angst tidligere, men med Toya ved min side klarte jeg å stå i angsten og etterhvert kontrollere den. Denne angsten er en annen grunn for at jeg har valgt å være alene så lenge. Jeg hadde behov for å bli så trygg i mitt eget selskap og å overvinne den angsten alene og jo lenger jeg kom på vei i det arbeidet jo mindre lyst hadde jeg til å blande andre inn i livet mitt. Jeg var rett og slett redd for at det å plutselig ha et annet menneske å lene seg på på den måten ville sette meg tilbake og forsterke angsten igjen fordi jeg da mer kunne tillate meg å gi slipp på kontrollen. For det var en hard og tung jobb til tider, men i dag kan jeg stolt si at jeg vant. Jeg har ikke angst lenger og den befrielsen jeg føler i forhold til det kan ikke beskrives. Men poenget mitt her er altså at jeg tror aldri jeg hadde klart dette uten Toya ved min side. 

Å ha to hunder er aldri noe jeg har tenkt på eller vurdert egentlig, men for et par år siden ble Toya diagnostisert med kreft. Det, og hennes etterhvert høye alder tatt i betraktning så vet jeg ikke hvor mye lenger jeg får beholde min beste venn her med meg. Og en hverdag uten hund var utenkelig for meg. Samtidig ville jeg ikke bare skaffe meg en ny hund når Toya en gang er borte, da er jeg redd jeg for alltid bare hadde sett på den hunden som en erstatning for Toya. 

Nå som jeg har både Toya og Fanta her føles det helt riktig. Fanta smelter jo hjertene våre daglig med alle sine rampestreker og jeg vet med meg selv at det var meningen at hun skulle bli en del av flokken vår. Og jeg håper flokken vil bestå som den er i dag i noen år enda.

 

Jeg har også mye tid å bruke på mine to firbeinte venner da jeg er ufør. Ulcerøs kolitt er årsaken til det og etterhvert vil det nok komme noen innlegg om det å leve med denne sykdommen. Men jeg har jo vært yrkesaktiv. Jeg er utdannet sosionom og har jobbet både i barnevern, rusomsorg, eldreomsorg og med psykisk utviklingshemmede. Men det er ingen hemmelighet at det er rusfeltet som er min hjertesak. Rusomsorg og ruspolitikk er hvor mitt hjerte og engasjement ligger.

 

Ellers er det ikke så mye å si om meg altså. Dette skulle jo egentlig bare være et kort innlegg med en liten presentasjon av meg selv, men så skriver jeg meg ut på all slags sideveier som jeg så ofte gjør. Og tenker at det er helt greit. Bloggen er hobbyen min. Bloggen er noe av det jeg har å sette meg ned med om dagene for å ha meningsfylt innhold i hverdagen. I tillegg har jeg jo hundene som i aller høyeste grad fyller dagene mine med både mening og aktivitet. Jeg har jentungen som, selv om hun hevder at hun ikke trenger meg lengre, er selve meningen med livet mitt og jeg har to tanteskatter som jeg likestiller helt med min egen datter. 

Jeg er eldst av to søstre og lillesøster er, og har vært siden jeg så henne første gang , min aller beste venn.

Nå tror jeg at jeg bare skal stoppe før jeg ender opp med å skrive en hel liten biografi om meg selv her. Dette var altså "litt" om meg og hvis du følger bloggen videre så blir du nok enda bedre kjent med meg også. 

 

 

Cecilie

INNTIL VIDERE

Det er litt sånn demotiverende å blogge når alt jeg har å blogge fra er mobil eller en meget gammel og utdatert iPad. Ikke det at jeg er noen proff blogger i utgangspunktet, men alt blir liksom så veldig amatørmessig. Designet blir ikke som jeg vil, bildene jeg bruker i innleggene blir ikke sånn jeg vil, teksten i innleggene blir ofte feil. Og for ikke å snakke om videoer som jeg også ønsker å poste. Har opprettet en YouTube kanal hvor jeg også legger ut videoer og jeg skulle veldig gjerne kunne linket bloggen til YouTube kanalen min, men det får jeg ikke gjort fra denne heller ubrukelige iPaden. Så inntil videre får ting bare være litt sånn halvveis her på bloggen og på YouTube. Jeg har ikke råd til å oppgradere utstyret akkurat nå, men det nærmer seg 40 års dag og etter den håper jeg å kunne gå til innkjøp av en MacBook av ett eller annet slag. 

Har lenge vurdert og heller kjøpe en nyere iPad, men har landet på at jeg heller vil ha en MacBook. Trenger ikke være den aller nyeste, men jeg vil ha noe skikkelig som varer en stund. Og nei, noe annet enn Apple er ikke aktuelt så ikke prøv å starte den diskusjonen.

Jeg har så lyst til å få til og drive en blogg og en YouTube kanal som ser skikkelig ut. Ikke fordi jeg er opptatt av lesertall eller antall visninger, men fordi dette er hobbyen min og jeg har lyst til å gjøre det ordentlig. 

Så om det bare blir sporadisk blogging den neste måneden så er det fordi jeg føler at jeg ikke får komt ordentlig i gang før jeg har bedre utstyr. Men noe blogging blir det nok også før evt nytt utstyr kommer i hus, har jo så mye jeg vil skrive om og dele med dere.

Men nå skal søndagskvelden nytes med vafler og netflix. Håper du nyter din søndagskveld også!

 

Cecilie

 

#blogg #ipad #macbook #apple #youtube

trim.1AE1B15D-E854-437C-B3C2-7220F25176EC

Dette er bare en test på å publisere video på bloggen.

ENDELIG!

Jeg har ventet og ventet på den nye sekken til Fanta og på torsdag kom den endelig. Jeg har bare vært alt for sliten til å blogge om det før nå.

Fanta var tilsynelatende minst like spent som meg når vi hadde hentet pakken på posten.

Som hun tydelig viser; det er min pakke! 

Sekken, som forøvrig også er en trillekoffert og godkjent til å ha med som håndbagasje med hund i på fly, er helt topp. 

Den er naturligvis noe tyngre å bære enn den andre sekken jeg har, men ikke for tung og Fanta sitter mye bedre i denne på lange turer. I tillegg fungerer den ypperlig som bur når jeg har henne med på buss og tog. Hun blir enda bilsyk og er forøvrig ikke husrein enda heller så jeg foretrekker å ikke ha henne liggende på gulvet på buss/tog og risikere å måtte tørke både spy og tiss. Men i denne sekken her har hun det helt topp.

Her har hun plass til å ligge hvis hun vil og det er plass til å snu seg rundt og skifte både sitte og ligge stilling. Det er godt med lufting og jeg kan åpne opp på begge sider så hun kan titte ut når hun ønsker.

Selv om det begynte å bli langt ut på kveld når jeg hentet sekken torsdag så måtte vi selvsagt ut å gå en liten tur for å teste den. Og den innfridde mine forventninger og vel så det. Det var bare veldig vanskelig å ta bilde av seg selv med sekk på ryggen der det var sekken som skulle demonstreres så det får komme senere.

Planen var å ta en tur med toget til byn i dag for å øve litt i den nye sekken, men Toya har blitt dårlig i magen og trenger å få komme ut på do annen hver time så da får vi utsette bytur og miljøtrening til hun er bedre. Håper jo at det bare er noe forbigående. Vi prøver hvertfall med loff og Biola i helgen og blir hun ikke bedre til mandag morgen så ringer jeg selvsagt bort på Myrbø dyreklinikk.

Jeg var ute med Toya annen hver time natten gjennom så jeg er i grunn alt for trøtt til å sitte her å blogge nå også. Men jeg håper på å komme sterkere tilbake neste uke. Inntil da ønsker vi alle to og firbeinte en fortsatt god helg.

 

Cecilie

 

#hund #hundeutstyr #miljøtrening #eBay

DETTE VIL JEG GJØRE MER AV!

Jeg hadde en helt utrolig spennende dag i går, men jeg var alt for sliten til å blogge om det når jeg kom hjem. Var faktisk i seng før kl 21 i går og sovnet tvert så sliten var jeg. 

Helt ærlig trodde jeg ikke at jeg kom til å gjennomføre i går. Jeg hadde meldt meg som statist til en TV serie og i går skulle scenen der jeg var statist spilles inn. Langt, og da mener jeg veldig langt, utenfor min komfortsone. Men så var det også derfor jeg meldte min interesse. Jeg er så drit lei av å begrense mitt eget liv pga dårlig selvtillit og overbevisning om at jeg ikke klarer ting. Jeg er så drit lei av å velge den enkle løsningen, nemlig å bare la være og gjøre noe hvis jeg føler det ukomfortabelt. Blir ikke mye personlig vekst av sånt. Og når jeg ikke er yrkesaktiv og kan vokse og utvikle meg ved å strekke meg etter nye mål på jobb, ja så må jeg bli veldig mye flinkere til å gjøre det i hverdagen. Leve livet mens jeg har et liv å leve.

Hvilke rolle jeg hadde i hvilke serie er ikke så viktig. For alt jeg vet blir det hele klippet bort, men det betyr ingenting. Jeg har absolutt ikke behov for å bli vist på TV skjermen, det tror jeg alle som kjenner meg kan bekrefte. Men jeg hadde et behov for å vise meg selv at jeg klarte å gjennomføre. At jeg kunne forplikte meg og overholde min forpliktelse selv om det føltes ekstremt ubehagelig. 

Når jeg bare var komt til studio og hadde hilst på folk og vi kom i gang så storkoste jeg meg. Har jo alltid hatt en liten drøm om å drive med skuespill. Vurderer faktisk å sjekke opp i hvorvidt det finnes amatør teatergrupper for voksne i Bergen og om man kan melde seg inn på noen måte. For gårsdagen ga virkelig mersmak. Selv om det var utrolig slitsomt. Jeg har fått en helt ny respekt for den jobben filmskuespillere gjør og den enorme tålmodigheten deres. 

Dessuten var det utrolig gøy å få komme på innsiden og se hvordan skuespill og filming egentlig fungerer. Ikke bare vokste jeg flere hakk på denne opplevelsen, jeg lærte en hel del også. Og jeg fikk meg en ny hobby som jeg har veldig lyst til å dyrke ganske grundig. Så hvis noen har gode tips til hvor mitt skuespiller talent, eller mangel på sådan, kan få utfolde seg så mottas dette med stor takk. Skuespill er kjempe gøy! 

 

Cecilie

 

#statist #skuespill #hobby #personligvekst #komfortsone

HOS FRISØREN

Jeg har det ikke veldig godt i skrivende stund, må innrømme det. Lille Fanta gullet mitt er inne hos hundestylisten for å få klippet pelsen og her jeg sitter utenfor og venter hører jeg hennes fortvilte pip. Rop om hjelp. Hvor er du mamma? Hvorfor gjør du dette mot meg? Men jeg må bare la det gå sin gang. Hun må lære gjennom erfaring at vi ikke vil henne vondt og at dette er bra for henne. For det er jo ikke på gøy at jeg får henne klippet. Hun har malteser pelsen og den blir lang. Plagsomt lang rundt øynene og på potene. Derfor må hun klippes og vi må nok gjøre det rimelig ofte så dette må hun bare lære seg. Selv om jeg dør innvendig av dårlig samvittighet akkurat nå.

Men jeg gleder meg til å se resultatet for hun skal være veldig flink hun stylisten. Og jeg gleder meg til å kose med skatten min og vise henne at jeg aldri forlater henne. At jeg er tryggheten som alltid er der. 

 

Det har gått et par timer siden jeg begynte å skrive på dette innlegget og nå har vi det veldig bra både Fanta og jeg. Pipingen jeg satt og hørte på når jeg begynte å skrive avtok og ga seg etterhvert helt. Og det var en glad og fornøyd jente som kom logrende mot meg når jeg kom inn for å hente henne. 

Jeg er skikkelig fornøyd med klippen hun fikk hos hundestylisten ved Myrbø dyresenter på Espeland og kommer til å fortsette og klippe henne der. Det er jo Myrbø vi bruker både når vi skal til dyrlegen og når det skal handles på dyrebutikken. De kan tingene sine der borte og er alltid like blid og imøtekommende. Og har utelukkende dyrets beste i fokus. Jeg er så glad for at jeg bor i gangavstand til nettopp Myrbø!

Og se så fin hun ble da

Cecilie

 

#hund #hundeklipp #hundestylist #myrbødyresenter 

DEN STØRSTE GLEDEN JEG KAN HA

Det er så mye sannhet i det ordtaket som sier at "den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad." Og i dag har jeg fått kjenne på den gleden mange ganger. Jeg er nemlig frivillig på Haukeland sykehus sånn ca en gang i uken og der er det mye takknemlighet ute og går både fra pasienter, pårørende og ansatte. Jeg skulle nesten ønske at jeg kunne gjengi noen historier fra min tid som frivillig, men jeg respekterer taushetsplikten til det ytterste og vil derfor bare komme med noen eksempler på helt generelt grunnlag.

Som frivillig ved sykehuset har vi mange forskjellige oppdrag hver vakt. Noen typiske oppdrag er å hjelpe en pasient til aktuell poliklinikk enten fordi de trenger å bli kjørt i en av våre rullestoler eller fordi de ikke vet hvor de skal gå og syns det er vanskelig å finne frem. Vi kan følge inneliggende pasienter til apoteket, til kiosken eller ta de med på en liten tur ut i sykehushagen. Vi kan sitte med pasienten på venterommet hvis de av ulike årsaker ønsker å slippe og sitte alene å vente. Vi gjør i det hele tatt mye forskjellig. Egentlig små gester for oss,men som settes veldig stor pris på av de vi hjelper. Og det føles godt. Men det er ikke derfor jeg er frivillig. Jeg er ikke frivillig for å bli overøst med takknemlighet og gode ord. Jeg er frivillig fordi den største gleden jeg kan ha, det er å vite at jeg har bidratt. At jeg har gjort noe for noen. Ikke for å vinne noe på det selv, men fordi dette ønsket om å bidra ligger så dypt i meg. Det er mer enn et ønske. Jeg har et behov for å bidra for andre mennesker. Vet egentlig ikke hvordan jeg skal forklare det uten at det skal se ut som om jeg prøver å opphøye meg selv til en fantastisk person. For det er jeg ikke. Men jeg ser med skrekk og gru på hvordan medmenneskelighet i stor grad er mangelvare i dagens samfunn. Med unntak heldigvis.

 

Men for meg er nestekjærlighet, medmenneskelighet, empati og respekt helt naturlige grunnleggende verdier og jeg tror jeg er født med et grunnleggende behov for å utøve disse verdiene mine. Akkurat som en sanger føler h*n er født til å stå på scenen så føler jeg at jeg er på denne jorden for å bidra med noe for andre mennesker. Og selv om jeg gjør dette i veldig liten skala så føles det så godt å få gjøre det.

Dessuten føles det godt å være del av noe større, del av et fellesskap. Det er et behov jeg har det også. Et behov jeg tror alle mennesker har.  Og disse 4 timene i uken, i den røde vesten, dekker dette behovet for meg. 

Men de gjør så mye mer for meg også, disse 4 timene i uken. For selv om jeg er sliten etter en vakt og trenger en dag og to med ro og hvile, så gir de meg påfyll av energi likevel. Og de gir meg tro på at jeg etterhvert kan klare å komme ut i noen prosent ordinært arbeid også. Så det er ikke bare pasienter, pårørende og ansatte som er takknemlig for frivilligtjenesten på Haukeland. Jeg er dypt takknemlig selv, for alt det gode det gjør for meg å få lov å være frivillig. Jeg håper jeg kan tråkke rundt der oppe i rød vest så lenge jeg lever. For det er når jeg er der jeg virkelig føler at jeg lever.

 

Cecilie

 

#frivillighet #frivilligarbeid #haukelandsykehus

 

 

VALPEKURS

Jeg har hatt veldig lyst til å gå på kurs med Fanta og i går fant jeg et valpekurs hos en aktør jeg har hørt mye bra om med oppstart 30. august. Men jeg fant ikke noe info om pris så jeg sendte mail og spurte om dette. I den forbindelse har jeg derfor mentalt forberedt et blogginnlegg om hvor dritt det er at det er så dyrt å gå på kurs og hvordan jeg alternativt får prøve så godt jeg kan å tilegne meg kunnskap og trene på egenhånd. Og hvordan jeg i alle fall skulle klare å få på plass sosialiserings biten uten å gå på kurs. Men når jeg fikk svar i dag så ble det plutselig ikke sånn. For prisen var på 2100kr. Ikke akkurat småpenger for meg, men ikke uoverkommelig heller. Så jeg regnet litt på det og med litt stramme tøyler og disiplin de neste ukene så kom jeg frem til at jeg kunne ta meg råd til dette. Det ble en prioriteringssak rett og slett. Og jeg tror det er en god investering, både for meg og Fanta.

Jeg gikk aldri på kurs med Toya og det har jeg angret på mange ganger. Så da var det jo bare å gripe sjansen nå som den plutselig var der.

Jeg tror og håper at det kommer til å bli veldig kjekt og kanskje kan jeg bli kjent med noen der som vi kan gå turer med og trene sammen med og sånn etter kurset også. Det er ikke noen hemmelighet at jeg trenger å utvide nettverket mitt.

Det ble et kort innlegg i dag, men sånn er det når det ikke går som jeg hadde tenkt og ikke kan skrive innlegget slik jeg hadde det lagret i bakhodet. Forøvrig en veldig positiv ting i dette tilfellet.

 

Cecilie

 

#valp #valpekurs

EN FORAN OG EN BAK

Du kan tro jeg får en del rare blikk når jeg er ute og går tur, med en hund i bånd og en hund i sekk ryggen. En sekk som er laget for og ment for små hunder å sitte i riktig nok.

I

Sekken kjøpte jeg for den nette sum av 150kr på nettsiden lightinthebox.com og bortsett fra litt lang leveringstid så er jeg godt fornøyd. Den dekker dóg ikke alle våre behov så jeg venter nå på en litt annen type i posten som jeg har kjøpt på eBay. 

De rare blikkene jeg får når jeg går tur med hund på ryggen bryr jeg meg ikke om. Jeg får mange sånne "åååååå se så søtt" blikk og smil også. Men det viktige for meg er å ivareta begge hundenes behov på samme tid. 

Toya, som er en voksen dame på 12 år, trenger veldig mye mer tur enn lille Fanta på 15 uker kan gå. Men med Fanta på ryggen og Toya i bånd kan vi fortsatt gå de lange turene Toya er vant til. Og de siste 15-20 minuttene får Fanta komme ut av sekken og gå i bånd hun også.

Ved å gå tur på denne måten er det spesielt to mål jeg prøver å oppnå. For det første vil jeg ha en så tilpasningsdyktig hund at jeg kan ha henne med på hva som helst, hvor som helst. Derfor skal vi etterhvert nå øve på å dra til byen og reise med toget og alt mulig der Fanta sitter i sekken på ryggen min. Det andre målet, som er et daglig mål, er at jeg skal ha minst 10 000 skritt på skrittelleren hver dag. Da må jeg ut å gå! Men igjen, det viktigste her er å ivareta begge hundenes behov på best mulig måte. 

Vi har brukt litt tid på tilvenning med å sitte i sekken, men det har gått problemfritt fra dag en. Jeg valgte likevel å ta det gradvis så jeg ikke plutselig gikk alt for hardt ut og skapte negative assosiasjoner til sekken for Fanta. Og det ser ut til å ha gitt resultater. Nå kan jeg mer eller mindre gå så lang tur jeg vil med Fanta i sekken uten at hun blir utålmodig og begynner å pipe og bjeffe. Det er jeg veldig glad for og godt fornøyd med.

Men gleden er selvsagt stor når hun får komme ut av sekken og får gå tur sammen med Toya. De er så søte der de går, hjertet mitt smelter hver eneste dag. Stor er hverdagslykken her i huset.

 

Cecilie

 

#hund #tur #hundeutstyr #hunderyggsekk

ET SISTE FORSØK

Ny blogg, nytt forsøk. 

Jeg har startet å blogge noen ganger nå. Første gangen holdt jeg bloggen gående over en periode på godt over et år før jeg ga meg og slettet bloggen. Etter ganske lang tid angret jeg og startet en ny blogg med samme navn, men overskuddet til å blogge sviktet stadig så jeg slettet den igjen også. Et år og vel så det gikk og jeg begynte igjen å savne bloggingen. Nok en gang startet jeg en blogg, også denne gangen med samme navn som sist, men da var jeg på et sted i livet hvor jeg virkelig ikke hadde noe å blogge om. Jeg tilbragte livet i sofaen foran TV skjermen og det var alt jeg gjorde. Heldigvis kom jeg ut av det mønsteret.

Denne gangen valgte jeg å lage en helt ny type blogg med nytt blogg navn. For jeg er ikke den samme Cecilie som jeg var når jeg blogget under Cissilife bloggen. Men jeg er heller ikke den Cecilie jeg ønsker å være enda. Jeg har en hel liste av endringer jeg ønsker å gjøre, både når det kommer til livsstil, tankemønster, hva jeg bruker tiden min på osv. Og alt dette vil jeg blogge om. Litt for å mer forplikte meg til de ulike endringene. Ikke fordi det egentlig har hjulpet meg så mye før. Gudene skal vite at jeg har prøvd. Men nå gjør jeg et siste forsøk og dabber bloggingen av igjen denne gangen også så lover jeg å forlate blogg verdenen for godt.

Det er forsåvidt ikke helt riktig at bloggingen ikke har hjulpet meg tidligere. Den første bloggen min var i all hovedsak meg som skrev meg gjennom en masse dritt som tidligere hadde gjort livet vanskelig i større eller mindre grad og på mange måter fortsatt gjorde livet kjipt for meg. Den bloggen var terapi for meg. Jeg fikk bearbeidet og kvittet meg med en masse dritt rett og slett. Derfor valgte jeg også å slette den når jeg var komt videre. Ville ikke ha det halehenget med meg lengre for essensen i bloggen representerte ikke lengre hvem jeg var.

Dette kommer til å bli en veldig annerledes blogg. Jeg skal fortsatt blogge om noe så kjedelig som livet mitt, men livet mitt har så mye mer innhold nå. Blandt annet fikk vi oss valp i sommer og har nå to hunder så det kommer til å bli mye blogging om hund. Sannsynligvis mest blogging om hund faktisk. Men jeg har også mye annet jeg ønsker å blogge om. Jeg bare håper ikke jeg mister motet og gir opp enda en gang. For det gjør jeg alt for ofte, alt for lett, og det er en av de tingene jeg ønsker å endre ved meg selv. Så mitt første mål i den sammenheng er å holde liv i bloggen. Så får vi se hvor det fører meg.

 

Cecilie

#nyblogg #endring #hund

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017